Etter gullrushet

Mer enn 100 år etter at pionerene fant gullåren i Canadas Yukon,  er det avsidesliggende området fremdeles hjem for dem som lar seg lokke av livet i det fri.

Hvis bulldoserne på Tony Beets’ gullgruve skulle bryte sammen, kan han like gjerne bruke hendene. De er enorme og dekket av jord, slik Guds hender må ha sett ut den dagen han skapte fjellene. Tony kom til Yukon i 1982 av samme grunn som tusenvis før ham under gullrushet fra 1896–1899. De gamle historiene interesserer ham imidlettid ikke stort. «Historien er det minste jeg bryr meg om, for å være ærlig», sier han slepende. «Den er god, men de kunne ha latt det være igjen litt mer.»

Til tross for at gullgravere har skaffet seg en kjapp formue gjennom et århundre, er det fremdeles nok gull igjen her til at Tony har blitt en rik mann. Det vises ikke på det bustete håret og skjegget, men nettoformuen hans er anslått til mer enn 5 millioner dollar. «Vi kom på grunn av pengene», sier han. «La oss si at det funket. Vi er litt bortskjemt nå, men som jeg alltid sier …» Han holder opp de støvete knyttnevene. «Det er sannelig vel fortjent.»

Tony graver etter gull ved elven Klondike, hvor Skookum Jim, George Carmack og Tagish Charlie fant det første gullet i august 1896. Området viste seg å være så rikt at da gullgraverne kom tilbake til San Francisco i juli 1897, var skipets last verdt mer enn 1 million dollar. Nyheten satte i gang et gullrush som førte til at 100 000 mennesker bega seg ut på den lange, strabasiøse reisen til Klondike. En bareier ved navn Joseph Ladue skjønte at det ville være enda enklere å tjene penger på menneskene enn å grave i åsene. Han bygget et sagbruk og merket av et område som skulle bli by på gjørmeslettene ved sammenløpet av Klondike og Yukon. Han kalte det Dawson City, og byen ble et hjem både for gullgraverne og for hallikene, svindlerne og dansepikene som fulgte i kjølvannet deres. Dawson City minner om en fredløs by. «Du kan gjøre ting som du vil her», sier Tony. «Mange steder er overregulert, men her kommer du ennå unna med ting.»

Når man vandrer rundt i Dawson i skumringen, er det eneste som mangler et par duellerende gangstere. Bygningene av grovt treverk har ikke forandret seg siden begynnelsen av 1900-tallet. Saloonene har svingdører, og gatene er ikke stort mer enn jordveier. Dawson ligger fremdeles ved enden av veien. Fortsetter du nordover, finner du ikke noen bosetninger før du krysser polarsirkelen. På en hvilken som helst kveld, i barer som The Pit i Westminster Hotel, vil du trolig høre skrøner fra fyrer som Duncan Spriggs, den tidligere kroverten, som forteller om da han red fra Vancouver til San Francisco. Eller om Dana Meise, som krysset Canada fra  Atlanterhavet til Stillehavet og hevder å ha bekjempet ikke mindre enn tre grizzlybjørner er på veien.

Men ingenting oppsummerer Dawnsons sjel som Downtown Hotel. Signatur­drinken her er Sourtoe-cocktailen, servert med en ekte avhogd mennesketå. Dawson er ikke et sted som er opptatt av helse- og sikkerhetsforanstaltninger. Det sies at en mann som het Captain Dick Stevenson en gang tidlig på 70-tallet kom over tåen til en spritlanger fra forbudstiden syltet ned i et glass med ekstra sterk rom. Yukonere kaller alle som ikke har tilbrakt en streng vinter her, for en «cheechako», mens alle som har overlevd en, blir en «sourdough». Captain Dick bestemte at for å bli en heders-sourdough måtte man kysse «sourtoen». Til nå har over 67 000 gjort det.

Dansepikene er her også fremdeles. De fleste kvelder i Dawson ender på Diamond Tooth Gerties, Canadas eldste kasino, med et cancan-show ledet av «Gertie» selv. Hun er en av de mest berømte kabaretstjernene fra gullrushtiden og spilles for tiden av Amy Soloway, en sanger fra Nova Scotia som flyttet til Dawson for åtte somre siden for å ta rollen. «Gertie var smart, og hun visstehva menn likte, spesielt ensomme menn: sprit, damer og gambling. «Hun var den verste rypa i 1898», sier Amy. «Når jeg mingler etter showet, treffer jeg gullgravere og føler meg hensatt til den tiden. Det er fremdeles veldig levende.»

Ikke alle kommer hit for gullets skyld, men det har en viss tiltrekningskraft. Leslie Chapman og mannen Bill ønsket kun et enklere liv da de flyttet fra Calgary i 1974 og bygget en hytte ved grensen til Alaska. Snart begynte de å finne gullstøv, og etter å ha gjort krav på funnet bygget de et hus i Dawson, hvor Leslie nå jobber som gullsmed og lager smykker av gull fra deres egen gruve. Hun har en elektronisk vekt på disken, nøyaktig ned til et hundredels gram, og gullgravere betaler henne ofte med støv de drar opp av lommene. Det er imidlertid ikke det som holder henne her. «Yukon betyr frihet», sier hun. «Det var grunnen til at jeg kom. Vi har ennå så mye åpent, fritt land i naturlig tilstand. Det er mange mennesker i verden som ikke engang kan se stjernene lenger. Det er ikke noe problem her.»

Yukon er et godt sted for mennesker som liker å ha armslag. Territoriet strekker seg over et område som er dobbelt så stort som Storbritannia, men totalbefolkningen er bare 37 000. Mer enn 27 000 av dem bor i hovedstaden, Whitehorse, og resten er spredt i små byer, bitte små landsbyer eller hytter i villmarken. Veiene gjennom Yukon strekker seg mil etter mil gjennom tilsyne-latende endeløse skoger av gran og furu, og det er sjelden å se mer enn en håndfull medtrafikanter. Først når du kommer høyere opp, over tregrensen, får du en virkelig følelse av stedets omfang.

Det er det samme over grensen. Kjører man vestover fra Dawson, kommer man via Top of the World Highway til Chicken, Alaska, en annen gullgraverby. Nybyggerne planla opprinnelig å gi den navn etter de mange rypene – ptarmigan på engelsk – i området. Men ingen ble enige om hvordan man stavet «ptarmigan», så «chicken» ble valgt for å unngå feilen. Den har nå en befolkning på 50 om sommeren, som faller til bare 4 om vinteren.

Canadas villmark, oppslag

Susan Wiren eier og driver Downtown Chicken, en handlegate i miniatyr som består av en butikk, en saloon og Chicken Creek Café. Hun kom hit for 28 år siden og ler av bobilsjåførene på gjennomreise som klager over veistandarden og forventer å finne mobildekning, wi-fi eller minibanker. «De aner ikke hvordan det er», sier hun. «Vi har en generator som lager strøm, og vi tar en 240 kilometers rundtur for å skaffe forsyninger. Når du lever her ute, er det all logistikk en utfordring.»

Ingen vil hevde at livet her er enkelt, men det gir mulighet til å leve et sted som fremdeles i stor grad er uendret av menneskehender. 563 kilometer sør for Chicken, påpå Alaska Highway tilbake inn i  Yukon finner du Kluane nasjonalpark. De 21 980 kvadratkilometerne med beskyttet land er hjem for grizzlybjørner, hvithode­havørn og karibu – og Brent Liddle, naturforsker og guide. Parken har vært Brents naturlige habitat siden han ble overført til den lille byen Haines Junction i 1975 av Parks Canada, og han har viet livet sitt til å utforske den. «Da jeg kom hit første gang, hadde jeg en følelse av å være på verdens ende», sier han, «men jo lenger man bor her, jo mer mister man følelsen av isolasjon. Du har mer å gjøre på et avsides­liggende sted enn du ville ha hatt i en by, hvor alt er på stell. Det er mange ensomme mennesker i byer.»

I Kluane får du en følelse av hvordan hele Yukon ville ha vært om ingen noen gang hadde funnet gull her. Fjellene som ruver over brevannene, ser ut som de må ha gjort da pionerene kom hit første gang. Canadas høyeste fjell, snøkledde Mount Logan, ligger i Kluane. Det stiger 5959 meter opp over det største, ikke-polare isområdet i verden, et landskap hvor det sjelden kommer mennesker. Den eneste måten å forstå omfanget av dette uforsonlige landet på er fra luften. Det finnes topper i Kluane som aldri var sett med menneskeøyne før National Geographic Societys første flyvning over isområdet i 1935, og mange er fremdeles navnløse. Av og til sender isen opp konserverte gjenstander fra områdets tidligste menneskelige beboere, som kastespyd, steinredskaper og til og med menneskeknokler, som tilhører Champagne og Aishihik First Nations. «Folk som tror at Yukon kun handler om gullrushet, har en begrenset oppfatning», påpeker Brent. «Det var en interessant periode, men First Nations’ historie var 10 000 år tidligere ute.»

Selv i Kluane har imidlertid gullrushet etterlatt seg spor. Uten noen veiviser ved breddene av Kluane Lake ligger Silver City, en gang et knutepunkt for hordene som reiste nordover til Dawson. Nå er det en ekte spøkelsesby, hvor rustne blikkbokser og knust glass ligger omkring på bakken, og trær snor seg gjennom de falleferdige hyttene, der naturen stille og rolig tar tilbake jorda.

Canadas villmark, oppslag

Silver City var kun et stopp på en reise som ville ha tatt måneder i 1898. De fleste av dem som deltok i gullrushet, tok dampskip fra San Francisco og Seattle opp til havnen Skagway, Alaska, som nå er oversvømt av cruiseskipsturister. Derfra sto de foran en farlig vandring til Bennett i British Columbia. De bygget båter for den 800 kilometer lange reisen på innsjøene, elvene og strykene som førte hele veien til Dawson.

Det var nok av opportunistiske hotelleiere og saloonkeepere som satte seg fore å utnytte mennesketilstrømningen, slik Ladue gjorde. Blant dem var en tysk immigrant som het Fred Trump, bestefaren til Donald, hvis familie endret etternavn fra det mindre heldige Drumpf. Han drev Arctic Hotel, hvor det, ifølge de fleste biografer (basert på brev til avisen Yukon Sun og andre kilder) foregikk utstrakt prostitusjon. Dets popularitet bidro til å skape Trumps formue. «Det er en skam», bemerker Brent, «at ingen ranet ham den gangen.»

Nå for tiden er alle menneskene som gjorde Trump rik, borte for lengst. Brent leder fotturer gjennom deler av Kluane hvor det ikke er mennesker, men bjørner som skraper ryggen mot trærne for å klø seg, som har satt sitt preg. Underveis stanser han for å peke ut hvilke sopper og bær som trygt kan spises.

Da sola forsvinner bak fjellene, kommer det eneste lyset som kan ses i mange kilometers omkrets fra hans egen solcelledrevne hytte i skogen. I den stille kvelden er det lett å forstå hvorfor Jack London kalte en av sine Yukon-romaner The Call of the Wild. Det dette ropet, helelr enn gull, som fremdeles trekker dem som hører det til å bo her. «Yukon velger sine mennesker», som Brent sier det.

Idet kvelden faller på, hylles hytta inn i den typen perfekte mørke som er umulig å finne i byer. Det er ingen synlige lys noen sted på jorda, men himmelen over oss glitrer av gullstøv.

Du kan lese mer i bokasinet Lonely Planet: Drømmereiser 2018.