Etter hvert som muren vokste, møtte «Det A» en helt ny type utfordringer.
Det var ingen tvil om at spesialstyrkens oppdrag hadde blitt vanskeligere. Vest-Berlin var nå fullstendig omringet av en ugjennomtrengelig barriere: muren. Stasi, Øst-Tysklands ministerium for statssikkerhet, hadde finpusset sine metoder for å forsikre seg om at folk var lojale mot regimet, og med hjelp fra KGB var den interne sikkerheten nesten fullstendig vanntett. Til tross for at det var livsfarlig, forsøkte mange å flykte til den forlokkende friheten i vest. Noen få lyktes, men mange feilet.
Rolf Kreuscher vervet seg til den amerikanske hæren tidlig på 1950-tallet. Han var født i Pforzheim i Tyskland før krigen og visste godt hvem fienden hans var. Sovjeterne hadde drept faren hans ved østfronten. I 1946 emigrerte han til Amerika og kom tilbake til Berlin som sersjant for spesialstyrkene ti år senere.
17. august 1962 befant Rolf seg rett i nærheten av muren da han hørte skudd. Han hastet nærmere og klatret opp i et observasjonstårn der han hadde god utsikt mot øst. Der fikk han øye på en mann som lå helt inntil den østtyske siden av muren. Peter Fechter, en 18 år gammel student, hadde tatt sjansen på å prøve å flykte fra kommunistene i dagslys, men «Grepos» (grensepolitiet) hadde skutt ham så fort han kom inn i området som gikk under navnet «dødsstripen». Amerikansk militærpoliti og politioffiserer fra Vest-Berlin nærmet seg Fechter, men ingen forsøkte å hjelpe ham. Begge sider var sikre på at «de andre» kom til å skyte mot dem. Sakte blødde Fechter i hjel. Den dagen ble Kreuscher enda mer bestemt på å kjempe mot kommunistene.
Krigen mot opprørsbekjemperne
Ved Fort Bragg, tilholdsstedet for den amerikanske spesialstyrken, var det store endringer på gang. Sovjetunionen hadde bestemt seg for å støtte forskjellige opprør i Den tredje verden for å «avlede de amerikanske styrkenes oppmerksomhet». Krigen mot opprørsbekjemperne (COIN) var den nye utfordringen, og tidlig på 1960-tallet ble flere og flere spesialstyrker sendt til et fjernt sted kalt Sør-Vietnam.
Disse styrkene fungerte som rådgivere, og soldatene deltok stadig oftere i kamper for å støtte landets kamp mot Vietcong-geriljaen. President John F. Kennedy omtalte spesialstyrken (The Green Berets) som et universalmiddel; de kunne brukes til å bekjempe alle typer opprørere over hele verden. Det ble lagt stadig mindre vekt på spesialstyrkens opprinnelige oppdrag, ukonvensjonell krigføring, og stadig større vekt på opprørsbekjempelse. Bortsett fra i Europa.
Den 10. spesialstyrken ved Bad Tölz forberedte seg i stedet på ukonvensjonelle oppdrag langt øst, mens spesialstyrken i Berlin, som nå i all hemmelighet ble kalt «39th SF Detachment», sto klare til å gjøre det samme i Øst-Tyskland.
Siden det ikke var mulig å gjennomføre større øvelser i områdene rundt Berlin, sendte enhetene A-teamene sine til Vest-Tyskland for å trene. De fikk to oppdrag: Først skulle de hoppe i fallskjerm for å infiltrere en «geriljagruppe», vanligvis en tysk fallskjermjegertropp som trente på å utføre bakholdsangrep og raid for deretter å utføre oppdrag mot en tenkt fiende.
Det andre oppdraget var det mest utfordrende: Hver soldat skulle operere alene og utgi seg for å være medlem av en undergrunnsorganisasjon. Soldaten var nødt til å ha en god grunn til å befinne seg i området, skaffe sikre skjulesteder og transportmuligheter. Deretter skulle han bygge etterretningsnettverk som kunne hjelpe spesialstyrkene med sine oppdrag. Hele tiden måtte soldaten sørge for at verken nysgjerrige tyskere eller politiet fattet mistanke om at noe var galt. Ble soldaten arrestert under en øvelse, ble han alltid spurt om å forlate enheten etterpå.
Til tross for at soldatenes oppgaver var mer diskré enn teamenes, hadde de enslige soldatene likevel ofte mulighet til å sabotere «fiendens» oppdrag. Ved én anledning slo to soldater som jobbet i nærheten av hverandre, seg sammen for å sabotere «en fiendtlig» post i ly av nattemørket. Forsiktig festet de minefeller på flere kjøretøy og en sambandsbil. For å unngå å sette flybesetningen i fare etterlot de seg en lapp på instrumentpanelet inne i et helikopter, hvor det sto at piloten måtte sjekke rotorene sine grundig. Dermed ble morgenens oppdrag betydelig forsinket, særlig etter at flere røykgranater eksploderte under enhetens lastebiler.
Under et oppdrag skulle en soldat «dumpe» fire av «fiendens» soldater som var tatt til fange av spesialstyrken han jobbet for. Han kjørte dem av gårde i en varebil midt på natten, mennene lå bakbundet og med bind for øynene bak i bilen. Han syntes ikke han bare kunne etterlate dem midt i veien. I stedet kjørte han alle fire til byen Ulm, hvor han slapp dem av i «Red-light district», ved et «hus med dårlig rykte», slik at de kunne få litt stell og pleie av noen hyggelige damer. Antakelig hadde de noen morsomme historier å fortelle etterpå.
Tilbake i byen
Muligheten for at det skulle bryte ut krig, var stadig til stede. Hver gang noen i Moskva eller i Washington nøys, gikk soldatene øyeblikkelig i full alarmberedskap. Det A opprettholdt vanligvis beredskapen i to timer, men når situasjonen ble for anspent, dro de aldri langt fra hovedkvarteret.
Etter hvert som ventetiden trakk ut, besøkte soldatene grenseområdene de var nødt til å krysse for å komme seg inn i Øst-Tyskland. Her overvåket de «Grepos» og kartla rutinene deres. Grensevaktene hadde hunder i kenneler nær vakttårnene, og de nølte ikke med å bruke dem dersom noen forøkte å flykte.
Grensen besto av to hindringer. Den første var et gjerde som holdt Øst-Tyskerne ute av grenseområdet, og den andre var en fire meter høy mur som utgjorde den egentlige grensen mellom øst og vest. En sloddet «dødsstripe» på mellom 3 og 30 meter skulle avsløre om noen hadde oppholdt seg i nærheten av muren. Her hadde vaktene dessuten god sikt dersom det ble nødvendig å avfyre skudd.
En effektiv måte å teste systemet på var ved hjelp av en sprettert. En velplassert stein gjorde underverker for å hisse opp hundene, og ofte måtte vaktene forlate tårnene sine for å undersøke hva som var på ferde. Dersom vaktene slo alarm, kom det forsterkninger, og dermed kunne observatørene kartlegge tyskernes reaksjonstid. Det var imidlertid viktig å holde seg ute av syne, for en nervøs vakt kunne godt finne på å skyte utelukkende som hevn fordi han ble vekket. Tjenesten i Berlin minnet mer om kampen mellom to rivaliserende gjenger enn om en konflikt mellom to nasjoner. Dette var en svært personlig frontlinje.
Men muren hadde én feil. Den var bygget for å hindre østtyskerne i å flykte fra landet sitt, ikke for å holde folk ute. Det var ikke mange som ønsket å komme inn i Øst-Tyskland, men denne svakheten ga enheten mange mulige veier forbi muren. Enhetens kampsvømmere kunne også ta seg inn i Øst-Tyskland via diverse vannveier.
1970-tallet
Mens utallige konflikter ble utkjempet rundt i verden, gikk NATO og Warszawapakten på tå hev rundt hverandre i Europa. De fire okkupasjonsmaktene: USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen, hadde et eget system for å holde øye med hverandres bevegelser (MLM eller Military Liaison Missions). Ved hjelp av merkede biler patruljerte sovjeterne de allierte områdene, samtidig som de allierte gjorde det samme i Øst-Tyskland. Reglene var enkle: I enkelte områder var det strengt forbudt å patruljere, og det ble regnet som skittent spill å bryte forbudet. I Vest-Tyskland var straffen for å bryte reglene mild. Dersom russerne ble tatt inne på et forbudt område, ble de sendt tilbake til sin egen base sammen med en klage.
Sovjeterne hadde imidlertid helt andre regler. De stoppet allierte biler og sperret dem inne. Ofte ble soldatene også angrepet fysisk. Dessuten kunne sovjeterne godt finne på å ødelegge de alliertes spesialbygde, og dermed nokså dyre, biler for å hindre dem i å gjøre jobben sin.
Spesialstyrken i Berlin anså MLM for å være en ypperlig mulighet til å bli nærmere kjent med den sovjetiske og den østtyske hæren, samtidig som de fikk et overblikk over enhetens mål, og ble kjent i området. Spesialsoldater som «Ron» ble tildelt dette oppdraget for å utforske nærmere hvilke muligheter det ga. I 1978, etter å ha lært seg å manøvrere en Mercedes sedan på samme måte som en firehjulsdrevet Jeep, begynte Ron å kjøre disse «rutene». En gang han var på vei tilbake til basen sin i Potsdam, støtte Ron og partneren hans, en amerikansk etterretningsoffiser, på en sovjetisk konvoi. Idet de skulle til å passere den forreste bilen i konvoien, kom en sovjetisk panserbil i full fart ut av skogen og traff bilen deres slik at den kjørte av veien og veltet. Ron ble fortumlet, men partneren hans ble skadet, noe som var langt mer alvorlig. Russerne dro dem begge ut av bilen gjennom de knuste vinduene, før de plyndret den. Det tok flere timer før Ron fikk partneren sin til sykehuset, og etterpå måtte han komme seg hjem og skrive rapport. Sovjeterne sa at føreren mistet kontroll over bilen på grunn av «høy fart og villmannskjøring».
Ron fikk imidlertid tatt hevn en annen gang han var ute og patruljerte. En morgen kjørte han og partneren hans gjennom en sovjetisk treningsleir, da de fikk øye på en rekke merkelige gjenstander i den tidlige morgentåken. De fant seg et godt skjulested hvor de hadde fri sikt til jordet der gjenstandene sto. Litt etter litt lettet tåken og avdekket en nyankommet sovjetisk flystyrke og en rekke nye Hind-D helikoptre. Det var et etterretningskupp!
En ny fiende dukker opp
Sent på 1960-tallet var Berlin en trygg havn for studenter som ikke ville tjenestegjøre i den tyske hæren. Mange av dem som protesterte mot den borgerlige kapitaliststaten og mot krigen i Vietnam, kom hit. Andre ønsket å velte den vesttyske regjeringen og kaste ut de europeiske og amerikanske styrkene. Dermed ble byen etter hvert preget av radikalisme.
I 1972 hadde den palestinske gruppen «Svart september» utført sitt terrorangrep mot den olympiske byen i München og vist at terrorisme var en ny trussel mot den europeiske stabiliteten. Som en konsekvens dannet den tyske regjeringen GSG-9, en paramilitær antiterrorgruppe. Britene og israelerne trente allerede eksisterende styrker til å håndtere den nye trusselen. USA, som ikke hadde de samme mulighetene, jobbet hardt for å ta igjen de andre.
I 1974 ga US European Command (USEUCOM) spesialstyrken i oppdrag å sørge for snikskyttere som kunne forhindre kapringer i Berlin. Soldatene hadde allerede mange timers trening i treffsikkerhet på lang avstand for å kunne uskadeliggjøre sovjetiske raketter. Oppdraget bød derfor ikke på problemer. I 1975 fikk Det A ansvaret for USEUCOMs antiterrorarbeid, og sommeren 1976 opererte de som den amerikanske hærens første antiterrorstyrke.
Antiterroroppdrag krevde innovasjon. For å utføre oppdrag som krevde «kirurgisk presisjon», for eksempel frigjøring av gisler fra tungt bevæpnede terrorister, måtte soldatene perfeksjonere ferdighetene sine i alle tenkelige omgivelser: i bygninger, fly busser og tog, muligens med unntak av båter, dag og natt. Både individuelle øvelser og gruppeøvelser ble gjentatt så mange ganger at hver bevegelse ble lagret i muskelminnet. Ferdigheter ble finpusset ved hjelp av FBIs teknikk for å drepe raskt og ved hjelp av SAS’ teknikker for nærkamp i avstander på 7 til 50 meter. Snikskytterne trente på treffsikkerhet i avstander helt opp til 500 meter i dagslys og 300 meter med nattkikkert. Soldatene var nødt til å demonstrere inngående kjennskap til våpnene sine samt konsentrasjon, presisjon og hurtighet.
Det andre året Det A jobbet med antiterroroppdrag, bemerket oppsynsmannen ved ammunisjonsdepotet i Berlin at enheten hadde brukt mer ammunisjon enn hele spesialstyrken til sammen. Enhetens Walther P38 pistoler som opprinnelig ble valgt fordi både Øst- og Vest-Tyskland brukte dem, viste seg å tåle belastningen dårlig og ble raskt byttet ut med den mer robuste 9 mm Walther P5. Dette maskingeværet viste seg å være et godt valg, selv om det også etter hvert ble byttet ut med det populære Heckler Koch MP5 i 1983.
Tidlig i 1978 ble enhetens dødelige presisjon demonstrert for en gruppe VIP-personer som besøkte USEUCOM. Blant gjestene var nestkommandøren, en admiral med fire stjerner. Oppvisningen besto av en øvelse der soldatene skulle sikre flere rom der det var plassert dukker både med og uten våpen (slik at soldatene måtte vurdere i hvert enkelt tilfelle om de skulle skyte eller ikke).
Med selve kremen som tilskuere sparket soldatene døren opp og taklet «terroristene» i tre forskjellige rom ved hjelp av virkelig ammunisjon. For å tydeliggjøre hvert enkelt skudd var dukkenes hoder fylt med rødmaling som eksploderte utover hele rommet når soldatene traff dem. Demonstrasjonen skremte admiralen da han skjønte at det ble skutt med ekte ammunisjon og så «blodet» som ble spredd utover veggene. Det hele var over i løpet av noen få sekunder, og admiralen var fortsatt opprørt etter opplevelsen da han snudde seg mot oberst Stan Olchovik og sa: «Det der ser veldig farlig ut.» «Det er det også, men bare for terroristene», svarte Obersten tørt.
1979
Nå måtte enheten takle to oppdrag på én gang, ett for krigstid og ett for fredstid. Halve enheten skulle være i beredskap for eventuelle CT-oppdrag, mens den andre halvparten av styrken skulle fortsette å forberede seg på krig. Etter noen måneder skulle soldatene rullere. Mennene som var i beredskap for CT-oppdrag, skulle fortsatt delta på kurs og treninger utenfor byen, inkludert den årlige holistiske utfortreningen på ski. Det var helt nødvendig å komme seg ut av den innestengte byen med jevne mellomrom for å unngå brakkesyke.
I november ble rutinene drastisk endret da militante iranske «studenter» tok seg inn i den amerikanske ambassaden i Teheran og tok 66 amerikanere som gisler. Ettersom Iran var innenfor USEUCOMs ansvarsområde, ble spesialstyrken bedt om å bidra med sin ekspertise. Primært skulle de infiltrere Teheran for å skaffe viktig informasjon som CIA ikke klarte å få tak i. Spesialstyrkens soldater hadde trening som var spesielt egnet for oppdraget, og dessuten kunne de reise inn i landet under en nasjonalitet som ikke var amerikansk. To menn ble valgt ut til oppdraget og begynte å forberede seg.
Da organisatorene oppdaget at ikke alle gislene ble holdt på ambassadens eiendom, tre ble holdt ved det iranske utenriksdepartementet, ble det klart at et redningsforsøk ikke bare var risikabelt, det krevde også enorme ressurser. Oberst Charlie Beckwith, kommandør for den nye nasjonale styrken, 1st SFOD-Delta, uttalte at han utelukkende kunne takle ambassaden. Oberst «O» sa da at hans menn kunne ta seg av utenriksdepartementet. Spesialstyrken hadde nå to oppgaver: etterretning og frigjøring av gislene.
Oppdraget mislyktes imidlertid da det viste seg at den amerikanske marinens helikoptre ikke egnet seg til oppgaven. Redningsstyrken ble dermed i all hast trukket ut av Iran, og bare etterretningsgruppen ble igjen i Teheran. Ved hjelp av kløkt og den erfaringen de hadde som hemmelige soldater, klarte de også etter hvert å komme seg ut av landet ved hjelp av en historie som kunne vært tatt rett ut av en John le Carré-thriller.
I Berlin var skuffelsen til å ta og føle på etterpå, men oppdragets synlighet fikk konsekvenser. Noen lekket detaljer om en spesialstyrke i Berlin og avslørte dermed gruppens eksistens. Kommandøren for USEUCOM krevde at man fant en løsning. Gradvis ble Det A flyttet ut av Berlin og i all hemmelighet erstattet av en annen enhet som hadde en bedre dekkhistorie: Fysisk sikkerhetsstyrke – Berlin (Physical Security Support Element – Berlin (PSSE-B).
Nye menn og oppdrag som glipper
I 1984 var utskiftningen ferdig. PSSE-B tok ledelsen og fortsatte med både antiterroroppdrag og uvanlig krigføring. PSSE-Bs hemmelige navn var «410th SF Detachment», men overfor utenforstående ble gruppen omtalt som en spesialpolitistyrke. Den var et «rødt team», som sørget for sårbarhetsvurderinger og sikkerhetstiltak. Gruppen hadde tre forskjellige oppgaver, hvorav den ene var en dekkhistorie. De trente, deltok på øvelser og reiste rundt i Europa og Afrika for å overvåke ambassader, våpenlagre og kommandoposter. Enhetens 110 menn hadde det travelt, ettersom det militære klimaet var i stadig endring.
Både reelle farer og øvelser dukket opp med ujevne mellomrom. Ekkoet av truslene om atomkrig fra 1983 til 84 og Sovjets stadig økende bekymring for medlemslandenes voksende misnøye med Warszawapakten, minnet hele tiden spesialstyrkens menn på hvilken hårfin balanse som sørget for at det ikke brøt ut krig.
Men terroristene avledet dem. Enheten ble tilkalt i forbindelse med flere terroraksjoner, blant annet kapringen av passasjerflyet TWA 847 og kapringen av cruiseskipet Achille Lauro. Den første utplasseringen av styrkene ble forhindret av at målet var vanskelig å nå, den amerikanske regjeringen var ikke klar til å sende styrker inn i Beirut. Den andre utplasseringen ble stanset av en diplomatisk konflikt mellom USA og Italia.
Bombingen av diskoteket La Belle i Berlin i 1986 var ubehagelig nær, soldatene pleide ofte å holde til her. Terroristenes bombe skadet mange og drepte to, en soldat og en sivil person. Enheten ble satt i aksjon på stedet, samtidig som politiet og etterretningstjenesten forsøkte å finne ut hvem som sto bak angrepet.
Svaret kom noen dager senere da en melding pekte mot Libya og landets leder, Muammar al-Gaddafi, som ønsket hevn for konfrontasjonene med den amerikanske hæren i Sidrabukten. Libyske diplomater i Øst-Berlin støttet angrepet med hjelp fra Stasi. En libysk terrorist fikk eksplosiver og et mål, diskoteket. I etterkant av hendelsen planla spesialstyrken i Berlin hevn. En mulighet var å kidnappe den libyske hjernen bak angrepet, men selv om det var mulig å gjennomføre, ble operasjonen stoppet av det som skulle bli den amerikanske aksjonsformen i kampen mot terror, Operasjon El Dorado Canyon, bombingen av Tripoli.
Fram til 11. september 2001 ble ikke amerikanske spesialstyrker brukt i kampen mot terror.
Til murens fall
Warszawapakten var nå ustabil, men ingen visste hva som kom til å skje, verken på den ene eller den andre siden av jernteppet. Spesialstyrken i Berlin overvåket situasjonen, samtidig som de fortsatte med andre oppgaver. Dessuten holdt samarbeidet med etterretningstjenesten noen av soldatene opptatt med å overvåke oppdrag inne i Berlin. Andre jobbet med amerikansk MLM. To ganger i året måtte soldatene delta på sertifiseringsøvelser, og en øvelse som fant sted i 1989, holdt på å få katastrofale følger da et Air Force MH-53 «Pave Low helikopter» nesten styrtet i Den engelske kanal med halve styrken om bord. Soldatene kjedet seg i hvert fall aldri.
Så en natt ringte telefonen hos spesialstyrken. «Muren er åpen». Det var 9. november 1989.
Dermed var en epoke over, og behovet for å ha en spesialstyrke i Berlin var ikke lenger like stort. Jernteppet falt, og fredsutbyttet ble utnyttet til fulle. De amerikanske styrkene ble kraftig redusert, spesialstyrken i Berlin ble oppløst, og en verdifull ressurs ble tilintetgjort. Nå vet vi at denne avgjørelsen var altfor optimistisk.