Mafiaen innførte ikke hasardspillet til Las Vegas, men de ga spillingen kvalitet og stil. Gambling-gründeren Benjamin «Bugsy» Siegel levde imidlertid ikke lenge nok til å høste fruktene av arbeidet sitt.
Las Vegas. En solfylt voksen-lekegrind som markedsføres med lumre slagord av typen «Det som skjer i Vegas, forblir i Vegas …», du skjønner tegningen. Gambling, ekstravagante show, luksusleiligheter og glam-hoteller strødd ut over 352 kvadratkilometer er definitivt en opplevelse verdt å få med seg.
Et stort, blinkende og klirrende neonparadis i ørkenen som lokker til seg millioner av turister og milliarder av dollar. En mørkere side av byen – for den som ønsker å se den – vil alltid være knyttet til historiene om hva og hvem som kickstartet Amerikas mest uimotståelig dekadente turistmaskin.
På tross av alle de store fortellingene om underverdenens mystikk, og i sterk kontrast til Hollywoods utlegging av Vegasvirkeligheten, ble ikke Las Vegas etablert av en gangster med drømmende øyne. Ideen om det gigantiske kasinoprosjektet var heller ikke noe den nevnte gangsteren sugde ut av ørkenluften i et anfall av guddommelig inspirasjon. Likevel må Las Vegas’ senere berømmelse sies å være et biprodukt av denne ene beryktede gangsterens innsats – og hans brutale bortgang fra denne verden. Vi snakker selvsagt om Benjamin Siegel alias «Bugsy» og hans snedige plan om å skape verdens mest luksuriøse bygningskompleks – The Flamingo.
Benjamin Siegel passet perfekt i rollen som gangsteren som hadde strupetak på Las Vegas. Ved første øyekast var alle ingrediensene til stede: bra utseende, gjennomborende blå øyne, stilig i klesveien, karismatisk og – tro det eller ei – en likandes kar. Han var på god vei til å bli et popkulturelt ikon.
I New York hadde han vært en av grunnleggerne av den mest dynamiske kriminelle organisasjonen kloden hadde sett. Han var en betrodd og beundret venn av forbryterverdenens blivende herskere, blant annet Meyer Lansky, Louis «Lepke» Buchalter, Frank Costello og Charles «Lucky» Luciano. Han var sine venners venn og en dedikert ektemann og far.
På vestkysten skaffet Bugsy seg venner, og venninner, selvsagt, fra øverste hylle; filmstjerner, politikere – og en hurv vakre kvinner. Når Siegels positive sider er behørig nevnt, må det også sies at han hadde et mildt sagt uregjerlig temperament. Han var en av
svært få gangsterbosser som ikke nølte med å utføre ekstrem vold med sine egne hender. Samlet gjorde disse egenskapene at Bugsy var en kompleks figur som ikke engang Hollywood kunne skapt på en god dag. Las Vegas hadde sin gallionsfigur, men Bugsy fikk aldri anledning til å nyte denne posterboy-rollen.
