En elsket vampyrjeger

Hva med et følelsesladet gjensyn med den ultimate blodsugende tenåringsserien?

Skolekorridoren. For lærere er det en vei fra ett rom fylt med lømler til det neste. For tenåringer er det ganske enkelt en krigssone, et sted hvor angrep kan komme fra hvor som helst, hvor venner kan bli fiender på et øyeblikk. Det er et sted i konstant endring og kaos, idet nye allianser oppstår og oppløses på timebasis. Det er også et skummelt sted – han hyggelige fyren kan plutselig bli en varulv i takt med månens bevegelser, hun søte jenta er kanskje en emosjonell vampyr som kan suge ut livskraften din. Jepp, skolen kan være et helvete – og Buffy, vampyrenes skrekk ga nettopp dette helvetet et ansikt.

I motsetning til hva mange tror, ble ikke Buffy en av de mest elskede TV-seriene sammen med Trek og Who fordi den brukte metaforer iblant, eller fordi den hadde noen skumle øyeblikk. Buffy resonnerte med folk fordi serien omfavnet forandring. Forandring hadde lenge vært et fyord på TV – repriser på amerikansk TV fungerte mye bedre når figurer var fanget i timelange plott-bobler slik at episoder kunne bli vist i hvilken som helst rekkefølge. Da Buffy begynte å kvesse stakene, hadde ting endret seg – den nylige suksessen til Babylon 5, Twin Peaks og The X-Files hadde vist at lengre plottlinjer kunne fungere. Det var fortsatt vanskelig å selge konseptet for serieskaper Joss Whedon, så klart – det var tross alt snakk om en serie om monstermordere på high school som lente seg tungt på plottlinjer, basert på en film som i stor grad hadde floppet. Buffy dukket etter hvert opp som erstatning for en kansellert serie i 1997 og var en umiddelbar suksess.

Kjernegruppen i Buffy var der fra starten av – heiagjengleder/slayer Buffy (Sarah Michelle Gellar) og hennes herlig mistilpassede venner Xander (Nicholas Brendon) og Willow (Alyson Hannigan), pripne britiske bibliotekar/slayer og kranglefant Giles (Anthony Stewart Head), frekke Cordelia (Charisma Carpenter) og den humørsyke «irske» vampyren Angel (David Boreanaz). Det begynte som en slags overnaturlig Breakfast Club, usannsynlige venner kastet sammen for å bekjempe monstrene som svermet rundt Sunnydale High. Men heller enn å holde figurene i en stadig mer latterlig Saved By The Bell-aktig tidsloop, lot serien dem faktisk uteksamineres og bli voksne.

Voksesmerter

Buffy var en tiltalende heltinne – hun var tøff, utstyrt med Slayer-styrke og umulig trange bukser, men hun var også en tenåringsjente som gjorde uheldige valg, følte seg begrenset av autoritetsfigurer og ble forelsket i gutter som betydde trøbbel. Men hun holdt seg ikke sånn for alltid, siden Buffy handlet like mye om å utvikle figurene som å utvikle plottet. Gjennom årene vokste hun opp sammen med seriens publikum og ble etter hvert mer moden og tok ansvar for seg selv og vennene sine. Hun slet seg gjennom college og jobb, prøvde å date den hyggelige, men kjedelige soldaten Riley og ble en mer moderlig figur til «søsteren» Dawn etter det tragiske dødsfallet til moren. Hun døde til og med to ganger selv. Ringvirkningene av noen av disse hendelsene ble tydelig merket i framtidige episoder – hun kom seg aldri helt over morens død, som ble vist i den fantastiske episoden «The Body», og serien brukte nesten hele sjette sesong på de tåredryppende konsekvensene av returen fra graven. Sett dette opp mot The OC, en tenåringsserie etter Buffy hvor en tenåring prøvde å begå selvmord én uke uten at det fikk noen følger den neste. Dette var ikke bare rollefigurer for manusforfatterne, det var liv – rotete og kompliserte liv som plutselig gjorde vendinger i keitete og uventede retninger.

Også de mindre rollene gikk gjennom forandringer – noen på bokstavelig vis, som Willows kjæreste Oz (Seth Green) som ble rammet av et stygt tilfelle av lykantropi, eller Angel som tråkket i salaten, så å si, da han tok Buffys jomfrudom og deretter mistet sjelen sin («Ikke si det. Han har forandret seg. Han er ikke den samme fyren du falt for», sa Joyce klokt). Spike (James Marsters), den bleke punk-vampyren med Johnny Rotten-aksent (som også generelt sett var ganske råtten) hadde kanskje den beste karakterutviklingen, da han gikk fra skurk til evnukk til motvillig slayer til nesten voldtektsmann, før han til slutt fikk en heroisk død (la oss bare late som om alt det spøkelsestullet med Angel ikke skjedde, eller hva?). Willow eksperimenterte med magi og seksualiteten sin på college, og ble etter hvert en av de best realiserte homofile rollefigurene på tenårings-TV. Og Xander. Stakkars Xander. Han omfavnet aldri wicca, fikk aldri noen superkrefter (bortsett fra halvnyttig «militærtrening») og så ut til å være dømt til et liv fylt med å ligge med monstre ved uhell, før han endelig finner sann kjærlighet med demonen Anya (som, og jeg gråter på ekte når jeg skriver dette, IKKE ER DØD. HOLD KJEFT. JEG HATER DEG, JOSS).

Det hjalp at serien var så vellaget, fra det briljante manusarbeidet til Whedon og de andre manusforfatterne til den atmosfæriske musikken, den stemningsfulle belysningen og de herlige skuespillerprestasjonene. Det var også en actionserie med koreografi av gjennomgående høy kvalitet, og vampyrkostymene var alltid oppfinnsomme. Klart, noen av effektene var litt teite, men de kunne også være vakre – Buffys svalestup inn i lyset mot slutten av «The Gift» imponerer den dag i dag.

Buffy, oppslag

Trendsetter

Serien endret ting på utsiden også – ved å følge opp den brede suksessen til The X-Files bygget den på trenden som gjorde svette nerder til kule kids, og banet vei for hippe serier som Chuck og True Blood. Den laget stjerner av Sarah Michelle Gellar, Seth Green og Alyson Hannigan, og sørget for at Anthony Stewart Head ikke ville få Nescafé-reklamen i nekrologen. Flere av skuespillerne endte opp i Angel-serien, som også hadde flere høydepunkter. Den endret også SFX – hadde vi ikke plassert Buffy på omslaget i 1998 («California Screaming») mot utgiverens ønsker, hadde vi ikke fått økt vårt kvinnelige publikum like betraktelig og blitt det fremste science fiction-magasinet for legioner av kvinnelige fans. Vi hadde heller ikke opplevd det tilnærmet Beatlemania-aktige nivået av hysteri som fulgte James Marsters opptreden på den første SFX-konferansen.

Og disse endringene var det som gjorde folk så engasjerte, var det som gjorde at rollefigurene føltes mer som venner enn som plottredskaper. Bare det å skrive om serien for første gang på mange år henter tilbake mange minner og følelser. Dawns merkelig uformelle introduksjon i «Buffy Vs Dracula» på begynnelsen av sesong fem («Mamma!»), Xanders øyetraume (og den påfølgende pirat-/Nick Fury-aktige ansiktsgarderoben), Trioen, hele «Once More, With Feeling», Taras grusomme død etter å ha blitt skutt, Buffys onani-miming i «Hush», Xander og Cordelias første kyss – det er som å tenke på fantastiske og fryktelige øyeblikk i ditt eget liv. Det er en kraft i denne serien som ganske enkelt ikke eksisterer noe annet sted, en slags rå kjemi som all verdens Twilight-filmer aldri kan gjenskape. Skolen er kanskje et helvete, men Buffy gjorde det til et mer levelig sted og tok en hel generasjon med tenåringer gjennom korridorene sine bort til hovedinngangen til den virkelige verden, og ledet oss deretter gjennom det tidlige voksenlivet, før den etterlot oss på kanten av det som er igjen av Sunnydale, mens vi stirrer inn i et sort hull vi har tilbrakt sju år i, klare til å møte våre egne engler og demoner. Så hvil i fred, kjære slayer. Hun reddet verden. Ofte. Og vi elsket henne.

Du kan lese mer i bokasinet Topp 100 TV-serier.