Opprinnelig var det store østersbanker der, men øya ble et av de mest besøkte immigrasjonssentrene i amerikansk historie. Bli med inn i historien til dette fascinerende stedet.
Det er tidlig en kald vårmorgen. Tåka henger tykk over sjøen i Upper New York Bay. Passasjerbåten du har reist med har vært i sjøen i 16 dager, og har kjempet seg gjennom bølgene tvers over Atlanterhavet. Reisen har ikke vært behagelig. Du har vært mer enn to uker under dekk på tredje klasse, mens de med litt penger har hatt mer pusterom på første og andre klasse. Ingenting av dette betyr noe nå, for nå venter det nye livet bare noen kilometer unna.
Så begynner tåka å lette, det er nesten så den blir feid bort av en usynlig hånd. Du føler både engstelse og spenning. En siste hindring. En siste hindring som kan knuse håpet om den amerikanske drømmen og et nytt liv for din familie. Du har hørt at andre har kommet gjennom uten problemer, men frykten for å bli avvist er like overveldende som tåka rundt båten. New York er innen rekkevidde, men først må du gjennom inspeksjon og utspørring på Ellis Island.
Ellis Island ligger i New Yorks havn, og er et 160 dekar stort område som også omfatter Liberty Island der Frihetsgudinnen står. Den er et av de viktigste stedene i nyere, amerikansk historie. Mens Ellis Island var i drift, passerte mer enn 12 millioner immigranter fra hele verden gjennom senteret. De tok med seg utallige generasjoner med kulturhistorie og skikker som ikke bare har beriket New York City og New Jersey, men Amerika i sin helhet. På Ellis Island fikk man det første glimtet av det nye livet for så mange mennesker som hadde reist fra fattigdom eller undertrykkelse, og det har satt varige spor i den nasjonen den skulle tjene.
Opprinnelig var Ellis Island en av tre øyer, som sammen med det som skulle bli Black Tome Island og Liberty Island, var omringet av lønnsomme østersbanker som brødfødde lokalbefolkningen i mange hundre år. De ble kalt Østersøyene av de første nederlandske bosetterne som slo seg ned i området, og sjøen rundt måtte vike for jernbaneutbygging flere tiår senere. Denne byggevirksomheten utslettet den ene øya, og flyttet New Jerseys kystlinje nærmere de to andre. Ellis Island, eller Little Oyster Island, holdt likevel ut.
Mannen som kjøpte øya het Samuel Ellis, handelsmann og New Yorker med røtter helt tilbake til Wales på andre siden av Atlanteren. Ellis hadde ikke særlig bruk for øya, den hadde et heller lurvete rykte fra da det var oppholdssted for pirater på 1760-tallet. Den ble til og med kalt Galgeøya etter flere offentlige henrettelser der. Delstaten New York leide den i 1794 og brukte et år på å bygge flere festningsverk der. Uavhengighetskrigen var slutt bare noen år tidligere, og arrene etter den britiske brutaliteten var fremdeles dype i hele nasjonen. USA begynte derfor å drive et føderalt arsenal der, før de etablerte en militærbase som ble på øya i 80 år.
Etter slutten av den amerikanske borgerkrigen i 1865 opplevde det krigstrøtte USA en enorm tilstrømming av immigranter fra andre siden av havet. I løpet av de 30 årene før Ellis Island ble åpnet som immigrasjonssenter, kom det mer enn åtte millioner immigranter gjennom Castle Garden Immigration Depot på nedre Manhattan. Det var delstaten som hadde tatt seg av immigrasjonen, men innen 1880 var den blitt et nasjonalt anliggende. Det ble tydelig at denne byen på østkysten var et lysende fyrtårn for flyktende mennesker fra hele verden. Amerikanske myndigheter valgte å bygge et nytt, formålstjenlig immigrasjonssenter som skulle regulere tilstrømmingen av nye innbyggere som kom sjøveien.
Vanvittige 75 000 dollar (som tilsvarer ca. 1,5 millioner dollar i dagens pengeverdi) ble satt til side for å finansiere det nye senteret. Med sin gunstige beliggenhet mellom New York og New Jersey og resten av Upper New York Bay, var Ellis Island en populær kandidat. Selv om beliggenheten var ideell, var øya ikke stor nok til å romme det senteret de nasjonale myndighetene hadde i tankene. Dermed begynte en serie landvinninger, der de boret artesiske brønner i grunnfjellet for å presse opp grunnvannet. De fraktet inn enorme mengder med masse som skulle gjøre øya større, og noen av massene kom faktisk fra mange av tunnelene som ble laget da New Yorks t-banesystem ble bygget.
Det tok mange år, men da det var ferdig hadde øya blitt dobbelt så stor. Den hadde økt størrelsen med 60 mål, og myndighetene hadde fått nok plass til å bygge sitt nye immigrasjonssenter. Det første bygget som kom opp var en stor, treetasjes bygning – den nye ankomsthallen. Da den åpnet dørene 1. januar 1892, var det mer enn 700 immigranter som ble ekspedert før de kunne komme inn i USA den dagen. Etter ett år i drift hadde utrolige 450 000 mennesker passert gjennom havneområdet. Ellis Island var kanskje myndighetenes metode for å stramme inn på immigrasjonen, men det stoppet ikke millioner av mennesker fra å trosse urolige farvann i Atlanterhavet for å finne et nytt liv i USA.
Hva var det egentlig som fikk så mange mennesker til å rive opp familiens røtter, legge ut på en farlig reise over havet og prøve å bygge et nytt liv i USA? Mange rømte fra krig, tørke, pest og religiøs forfølgelse. I den siste gruppen var det mange jøder fra Europa og Tsar-Russland, som flyktet fra brutale, antisemittiske regimer i hjemlandene. Nesten en halv million mennesker ankom Ellis Island bare i 1910. Etter hvert som tilstrømmingen fra Storbritannia og Skandinavia avtok, økte tilstrømmingen av immigranter fra Italia, Ungarn, Polen, Tsjekkoslovakia, Hellas, Tyrkia, Armenia, Serbia og Syria.
Hvordan var det for disse familiene som reiste fra landet sitt til et land de bare hadde lest om i avisen eller hørt om fra andre? For det første så var det ikke alle familier som reiste sammen. Mellom 1900 og 1910 hadde nesten 95 prosent av dem som kom gjennom Ellis Island familie eller slektninger som allerede bodde i New York. Det var ikke billig å reise til Amerika, og et familiemedlem jobbet ofte utrettelig på amerikansk jord for å betale reisen for resten av familien. Disse forhåndsbetalte billettene ble en utrolig populær måte å finansiere en stor tilstrømming av nye innbyggere på. Dette gjaldt 25–30 prosent av alle ankomstene før 1890. Innen 1901 hadde dette økt til mellom 40 og 50 prosent.
De fleste immigrantene reiste på tredje klasse (steerage), som var de billigste billettene på et dampskip. Steerage-passasjerer måtte finne seg i å reise i de ubehagelige, begrensede rommene i skipets lasterom. Ofte var de stuet sammen på et område som ikke gjorde reisen særlig behagelig (mange skip var uten toalettfasiliteter, og de måtte gjøre fra seg i bøtter og kar og kaste det over bord). Reisen i seg selv var ganske tøff, men de som ankom USA måtte nå forsere nye hindringer. De måtte svare på en serie på 31 spørsmål, som dekket alt fra personlige detaljer om helse, utdannelse og faglige ferdigheter. Det var disse spørsmålene som dannet grunnlaget for journalene som Ellis Island Immigration Centre og the Liberty Ellis Foundation overtok på siste halvdel av 1900-tallet.
Så hvordan var det å foreta den skremmende reisen til et nytt liv på andre siden av havet? Den ukrainske jøden Bessie Akawie, som kom til Ellis Island 11 år gammel i 1921, begynte sin reise da faren dro for å legge grunnlaget for familiens utvandring.
– Faren min reiste da jeg var tre eller fire, og jeg husker det godt, forteller Bessie i et intervju med the Liberty Ellis Foundation i 1986.
– Det kom en uventet snøstorm, og alle plantene og rødbetene frøs. Han og kompanjongen mistet alt. Da lånte de penger og reiste til dette landet. Her ble far pelshandler.
– Jeg husker tydelig at rabbineren kom for å undervise meg og broren min … og jeg husker den hvite skjorta. Far sa vi ikke skulle lese den kvelden, og han la sidduren (den religiøse boka) til side, husker Bessie. Den natta reiste faren hennes til USA.
– Vi satt oppe lenge og pratet, men jeg må ha sovnet, for jeg husker ikke noe fra den morgenen min far reiste. Bessie husker kanskje ikke å ha vinket farvel til faren, men hun var gammel nok til å skjønne at valget han tok var vanskelig.
– Vi visste at dette var som det gylne landet for jødene, og at vi skulle tjene penger. Det vi ikke visste var at første verdenskrig skulle bryte ut, eller at far ikke skulle komme hjem.
For Bessie, moren og de fem søsknene ble livet svært vanskelig etter at faren reiste. Russland (Ukraina var den gang en del av Russland) var fremdeles dypt antisemittisk, en levning etter tsarens forfølgelse av jøder før revolusjonen i 1905. Kommunistopprøret i 1917 skulle gjøre slutt på denne religiøse intoleransen, men skillelinjene var svært markerte. Det tok flere år før Bessie og familien kom seg på et skip til USA. I mellomtiden hadde de gjemt seg for den antisemittiske mobben i kjellere, og krysset grensene til Romania, Tsjekkoslovakia og Belgia, før kontakter som var leid inn av faren hennes hjalp dem. Mye av denne tiden gikk med til å skaffe seg lovlige papirer som måtte til for å tilfredsstille USAs stivbeinte immigrasjonsprogram.
Turen til New York tok nesten tre uker, men det var synet av Frihetsgudinnen på Liberty Island, den travle havnen ved Ellis Island og storbyen New York som trollbandt den unge Bessie. Ved ankomst ble de ført ut av skipet og inn i første trinn av immigransjonsprosessen ved Ellis Island.
– Vi ble ført inn i noe som så ut som et bur. Hvis du ser gamle bilder av Ellis Island fra den perioden, var det mange avlukker der. Legene undersøkte oss, og de slapp oss ikke inn. Vi hadde tyfus som kom fra lus og mor hadde smurt oss med salve, men det hadde ikke virket så bra. Broren min var i spesielt dårlig forfatning, sykdommen hadde utviklet seg langt.
Å komme seg gjennom Ellis Island innebar ikke bare sjekk av noen få papirer og en rask legeundersøkelse. Mange, også Bessie, hadde med seg biologiske blindpassasjerer på den lange reisen fra Russland, og de ble tvunget i karantene.
– De holdt meg på Ellis Island i åtte måneder. Jeg ble venn med en sykepleier, frøken Hannah. Hun bodde bare et kvartal derfra, forsto jeg etterpå. Hun var snill og lærte meg engelsk. Da jeg til slutt kom til New York visste jeg hvordan jeg skulle te meg. Det hadde hun lært meg fra magasiner.
Bessie ble til slutt gjenforent med familien sin, og de bosatte seg i New York, der Bessie bodde hele sitt lange liv. På samme måte som Bessies familie, var det mange som følte frustrasjon på Ellis Island. Det nye livet med alle muligheter lå like utenfor, men den tre etasjer høye bygningen med sine avlukker kunne ta motet fra hvem som helst.
De som satte foten på kaia kunne gå opp en trapp som førte dem til den store hallen. De fleste trodde at de skulle undersøkes inne i hallen, men de ble møtt av leger og tolker som undersøkte dem utenfor inngangen. De som hadde symptomer på sykdom og plager som trengte umiddelbar behandling fikk et «negativt» merke på jakkeslaget, og ble fulgt til et annet område for flere undersøkelser og medisinering. De som hadde mentale lidelser måtte gjennomgå omfattende intervjuer med psykologer som skulle fastslå deres mentale tilstand.
Immigranter som fikk gå gjennom, måtte så svare på de samme 31 spørsmålene som før de fikk plass på skipet. De skulle sjekke hvor nøyaktige svarene var. Immigrasjonsbetjentene stilte deretter 29 nye spørsmål for å samle mer detaljert informasjon om den enkeltes planer for arbeid, faglige ferdigheter og kriminelt rulleblad. Det neste, og potensielt siste, trinnet var trappen som delte seg i tre mulige veier videre: de som skulle til New Jersey, de som skulle til New York, og de som skulle holdes tilbake for mer utspørring eller medisinsk behandling. Hvis en familie ikke oppfylte kriteriene for immigrasjonsmyndighetene, ble de nå atskilt på ubestemt tid.
Ellis Island var i drift i hele 62 år før den til slutt ble stengt i 1954. Da ble øya overtatt av den amerikanske kystvakten. I løpet av de seks tiårene opplevde øya en enorm tilstrømming av immigranter og ordinære passasjerer (også mange kjente fjes), og USAs immigrasjonslovgivning ble utformet og tilpasset som et direkte resultat av antallet mennesker som passerte gjennom det store senteret. Stedet ble til og med utvidet med to nye øyer, begge bygget på samme måte som selve Ellis Island. På en av disse øyene lå den psykiatriske fløyen.
President Theodore Roosevelt utnevnte personlig en ny immigrasjonskommissær som skulle renske ut korrupsjon på stedet. Ellis Island opplevde stor nedgang i tilstrømmingen da USA ble dradd inn i første verdenskrig i 1917, og stedet ble gjort om til en amerikansk militærbase og midlertidig forvaringsanstalt for krigsfanger. Etter første verdenskrig gjenoppsto Ellis Island som forvaringsanstalt for mistenkte kommunister som ville prøve å destabilisere USA med radikal sosialisme. I denne perioden var det mange immigranter som ble deportert tilbake til sine hjemland.
Mer enn ti år etter stengingen, utstedte president Lyndon B. Johnson Proclamation 3656, som erklærte at Ellis Island lå under the National Park Service som en del av nasjonalmonumentet Statue of Liberty. Den nye ankomsthallen var da omgjort til museum, med omvisninger som skulle gi turistene innsyn i hvordan alt fungerte i de årene Ellis Island var i drift.
Det første året var det mer enn 50 000 besøkende som tok turen til det nyåpnede Ellis Island. I dag er det et av New York og New Jerseys mest besøkte og mest spesielle turistmål. Det ligger i Upper New York Bay, bare et steinkast fra både New York City og Jersey City. Historien til øya har formet den frodige, kulturelle rikdommen i USA, og er et reisemål helt ulikt noe annet.
Du kan lese mer i bokasinet Opplev historie.
