Det karelske neset

Da Mannerheim reddet Nordens skjebne

Hvor mange vet at Nordens etterkrigshistorie ble avgjort sommeren 1944 på Det karelske neset? Eller at kampene der var det største slaget i Nordens historie?

Etter Vinterkrigen 1939–40 var Finlands situasjon svært utsatt. Etter først å ha foretatt sonderinger om et nordisk forsvarsforbund og deretter om en union med Sverige, uten å lykkes, syntes en tilnærming til Tyskland å være den eneste måten landet kunne bevare sin selvstendighet på. Konsekvensen ble at Finland og Tyskland ble allierte i angrepet mot Sovjetunionen i juni 1941. Finland kunne da gjenerobre områdene de hadde tapt under Vinterkrigen. Etter dette lå fronten mot Sovjet stille i over to år.

I løpet av vinteren 1944 hadde Finland undersøkt mulighetene for å få til en separatfred med Sovjetunionen, men kravene Sovjet stilte var uakseptable av flere grunner. Disse diplomatiske kontaktene hadde ikke gitt det ønskede resultat. Dermed besluttet sovjetledelsen å fremtvinge en fred på sine egne vilkår med militære middel.

Etter at Den røde armé hadde samlet sine styrker foran et angrep på Det karelske neset, var de tallmessig totalt overlegne sin finske motstander: Infanteriet var fire ganger større, stridsvognene fem og kanonene seks ganger flere, mens det på hvert finske fly gikk femten sovjetiske.

Den finske utgrupperingen på neset bygde på tre forsvarslinjer som ble forberedt i varierende grad. Den siste linjen, kalt VKT-stillingen (Viborg–Kuparisaari–Taipale), var ikke utbygd og befant seg på planleggingsstadiet. Hovedstillingen lengst fremme var både taktisk og operativ ufordelaktig med det relativt åpne terrenget, men det var der man stod da fremrykkingen på Det karelske neset ble avbrutt høsten 1941. Den midterste stillingen – som var den man burde ha satset på – var omtrent halvferdig.

Den første dagen før det sovjetiske angrepet, den 9. juni 1944, ble det brukt bombefly og artilleribeskytning, der 81 000 granater ble avfyrt, til å myke opp angrepsmålene. Bulderet fra ildstormen kunne høres som en fjern rumling helt til Helsingfors. Overraskelsesmomentet som Den røde armé klarte å skape, skyldtes for det meste mangelfull finsk ledelse, men også at Sovjet gjorde det de kunne for å villede fienden gjennom hemmelighold og bortforklaringer, såkalt maskirovka. Dagen etter ble den sovjetiske offensiven satt inn med full styrke, med artilleristøtte på omtrent 6000 artillerikanoner – ett kanonrør på annenhver meter av frontlinjen! Det kraftige angrepet brøt straks gjennom den første forsvarslinjen, og etter noen dager bekjempet de også finnene i andre linje. Finnene trakk seg deretter tilbake til VKT-linjen under stadige kamper, til de var på høyde med Viborg den 20. juni. Samtidig ankom nye finske tropper fra fronten øst for Ladoga, der man nå hadde innledet en generell tilbaketrekking. Allerede den 13. juni ba marskalk Mannerheim om all den tyske hjelpen han kunne få, og få dager senere ankom en tysk flystyrke – avdeling Kuhlmey –– som skulle få stor betydning for kampene.

Forsvaret av VKT-stillingen fikk en nær katastrofal innledning. Viborg skulle forsvares av den nyoppsatte 20. brigade på 4000 mann. Den manglet kamperfaring, og tre av de fire bataljonssjefene var av heller tvilsom kvalitet. Armékorpsets stab forsømte dessuten grovt å støtte den med forsterkninger i form av avdelinger og ammunisjon. Resultatet ble at brigaden flyktet i panikk den 20 juni, før Den røde armé engang hadde rukket å sette inn et ordentlig angrep. Byens fall var den finske armeens største nederlag i løpet av krigsårene og kunne ha fått svært alvorlige følger. Erobringen av Viborg skjedde raskere enn forventet, og sovjeterne kunne dermed foreta et overraskende og avgjørende gjennombrudd av den finske forsvarslinjen. Det fantes ikke noe forsvar å snakke om på den andre siden av vassdraget nordvest for byen, og veien videre, inn i Finland, lå dermed vidåpen. Men de mange vann og elvene i områdene var til hinder for umiddelbar videre fremrykking fordi broene var sprengt. Det oppsto derfor en pause på noen dager før Den røde armé utnyttet seieren og førte angrepet videre. Mye festing bidro også til forsinkelsen!

Forsvaret ved broene over sundet Kivisillansalmi ved Tienhaara, en knapp kilometer nordvest for Viborg, var avgjørende for den finske motstanden da kampene ble gjenopptatt. Da Den røde armé gikk inn i byen var det bare noen hundre demoraliserte soldater og noen få kanoner som forsvarte broene og dermed utgjorde den eneste sperringen på hovedveien fra Viborg til Helsingfors.

Først om formiddagen den 22. juni utførte Den røde armé et mindre rekognoseringsangrep ved Kivisillansalmi, hvilket forsvarerne delvis klarte å avvise. Senere samme dag begynte nervøse og kamptrøtte finske enheter å overgi sine stillinger ved sundet, og en ny kritisk situasjon oppstod. Reddningen kom circa en time senere, i form av det finlandssvenske reserveregiment IR61. Vel fremme ved frontlinjen kunne soldatene konstatere at det var gjort få forsvarsforberedelser ved det 50–300 meter brede vassdraget der de sovjetiske avdelingene sto på andre siden. Mens de var under fiendtlig ildgivning brukte de det neste døgnet til å forsøke å befeste det steinete og vanntrukne området.

Den røde armé samlet sammen en ilandstigningsflåte av stormbåter, flåter for stridsvogner og pongtonger til å brobygging. Finske overvåkningsfly oppdaget flotiljen og tyske stupbombefly gjorde deretter kort prosess. Russerne ga seg imidlertid ikke, men improviserte som best de kunne ved å utnyttet sivile båter og andre farkoster de fant.  Alle disse flytende farkostene måtte ros eller padles, og et hurtig og overraskende angrep var dermed umulig.

Det første, sonderende sovjetiske angrepet over sundet kom allerede sent om kvelden den 22. juni. Artilleriforberedelser og intentiv skyting med automatvåpen hadde gått forut. En avdeling på nesten en bataljons størrelse førsøkte deretter å storme over sundet i småbåter, men ble slått tilbake. Selv om kampene var releativt begrenset i løpet av det første døgnet, mistet IR60 likevel 67 drepte og sårede, de fleste som følge av artilleriild. Det lovet ikke godt for fortsettelsen.

Hovedangrepet ble innledet med kraftige sovjetiske artilleriforberedelser og flybombardement om morgen den 23. juni. 20 000 granater ble skutt mot et begrenset område på cirka to kvadratkilometer i løpet av den første timen. Under intens ild satte de russiske angriperne farkostene sine på sjøen og fylte nesten Kivisillansalmi. Da ansamlingen av båter som utgjorde flotiljen nærmet seg den nordlige stranden, ble støtteilden flyttet fremover. De finske soldatene presset seg sammen i sine utilstrekkelige vern, holdt sine våpen klare og satte sin lit til eget artilleri. Den tunge sovjetiske ilden, inkludert flybomber og raketter fra tallrike Stalinorgler, hamret løs uten stans, og gjorde det nærmest umulig å omgruppere eller opprettholde radioforbindelsen. I det steinete terrenget fikk granatnedslagene en tilleggseffekt fordi steinsplintrer løsnet.

På den andre siden av sundet oppdaget plutselig en ildleder en sovjetiske tropp som samlet seg og gjorde seg klare til å gå i båtene og angripe. I drønnene fra ilden fikk han bare formidlet målangivelsen og ikke selve ildkommandoen til sin artilleriavdeling. Sjefen for artilleribataljonen hørte hvordan radioforbindelsen ble brutt og grep inn på sin egen radioforbindelse som var klarere: «På mitt ansvar og min ordre – ILD! ILD! ILD!» Beskjeden ble mottatt og under ett minutt senere haglet de finske granatene over soldatene og slo ned blant de tett samlede fiendesoldatene. Trær, kjøretøy, våpen, båter og menn ble kastet til værs og knust av granatilden.

Med dødsforakt og likegyldighet for tapstall, satte Den røde armé inn angrepsbølge etter angrepsbølge, som til sammen varte i flere timer. Større og mindre angrep avløste hverandre til langt ut på ettermiddagen. Noen klarte å nå frem til stranden, men ble knust av lokale motangrep der. De finske tapene var betydelige på enkelte avsnitt. Ett geværkompani mistet 140 av 205 mann. En tropp, 40 mann, ble nesten utslettet ved broen da en sovjetisk avdeling klarte å ta seg i land og begynte å forskanse seg.

Samtidig som sundet ble fylt opp av istykkerskutte båter og flytende lik, ble det klart at det sovjetiske angrepet var stanset, i alle fall for øyeblikket. Om kvelden kunne regimentsjefen meddele Mannerheim: «Herr marskal – Tienhaara holder!»

Riktignok varte kampene i ennå en uke. Selv om alle nye sovjetiske angrep ble slått tilbake, fortsatte artilleriilden uten stans og krevde mange offer, blant dem en kompanisjef (en svensk frivillig) som ble drept idet han var iferd med å avlegge rapport over radio og uten at han fikk fullført setningen. Det siste alvorlige forsøket på å bryte forsvaret ved Tienhaara ble innledet ved morgengry den 30. juni. Den sovjetiske ledelsen konkluderte deretter med at et fortsatt hurtig angrep inn i Finland ikke lot seg videreføre i denne retningen.

Kampene i Tali?Ihantala-området nordøst for Viborg, som pågikk nesten samtidig, ble ikke bare Nordens største slag noensinne, men betydde også slutten på finnenes sammenhengende rekke av retretter de siste to ukene. Her bet det finske forsvaret seg fast i VKT-linjen, som utgjorde den siste forsvarsstillingen. Linjen skulle under alle omstendigheter tas tilbake, selv om fienden klare å trenge inn i den. Stillingen, som på flere steder ikke var mer enn en strek på kartet, ble nå bemannet av til dels slitne avdelinger som hadde vært med på den lange retretten, til dels av nye, friske enheter fra Karelia. I dagene etter at Viborg falt ble det, med ett unntak, satt en foreløpig, men resolutt stopp for videre sovjetisk fremrykking ved den nye linjen.

Karelske neset, oppslag

Om morgenen den 25. juni innledet det sovjetiske artilleriet en to timer lang ildforberedelse mot de finske linjene nord og vest for Tali. Artilleriilden var like sterk som ved det første gjennombruddet to uker tidligere. De finske avdelingene i fremste rekke ble fullstendig knust.

Etter først å ha skaffe seg et gjennom­brudd, rykket russiske infanteriavdelinger frem til Konkkalafjellet der deler av regiment IR48 klarte å stoppe dem. Ved middagstider brøt en sovjetisk panserkolonne på mer enn tretti panservogner ut langs veien fra Tali og fortsatte i høyt tempo vestover. Den sovjetiske styrken stanset cirka fire kilometer nordvest for Konkkalafjellet da de oppdaget at infanteriet ikke fulgte etter og bestemte seg for å snu på en åker langsmed veien. Samtidig ble avdelingen overrasket av noe helt nytt – et finsk panserangrep.

Den finske panserbrigadens tunge kompani hadde fått ordre om å møte det sovjetiske angrepet. Med tre moderne T-34/76 stridsvogner i spiss, fulgt av tre eldre T-28, kjørte de nå i kolonne, klare for den finske armeens første ordentlige panserkamp. Infanteriet som skulle følge ble vervet av flyktende soldater de møtte på veien – de kom opp i omtrent en tropps størrelse. Interessant nok var det ingenting å utsette på kampinnsatsen til disse soldatene, som hadde forlatt sine egen avdelinger i panikk og nå kjempet under fremmed befal.

Da de støtte sammen med stridsvognene fra Den røde armé midt under deres snuoperasjon, flyktet de sovjetiske vognene hals over hode. De finske stridsvognene fulgte etter frem til Portinhoikka, der seks sovjetiske stridsvogner ble oppgitt eller stukket i brann. Denne første panserkampen endte altså til den finske panseravdelingens fordel: I løpet av noen timer hadde de mer enn fordoblet sitt antall av moderne tunge vogner! I løpet av neste dag begynte de nye nærpanservernvåpnene å nå de finske troppene, også på dette avsnittet. Terrenget som bestod av fjell, sjøer og myrer hadde allerede gitt de klassiske finske våpnene mot stridsvogner –  som bestod av miner, buntladninger og Molotov-cocktails i hendene på modige menn – gode muligheter til å angripe. Dermed ble de sovjetiske stridsvognene, som nå var uten følgeinfanteri, et lett bytte – så sant det å stå rett overfor en fiendtlig stridsvogn på tretti meters avstand, i en duell der man sjelden får mer enn én sjanse til å skyte, kan kalles lett. Om ettermiddagen ble panserdivisjonens jegerbrigade satt inn for å gå til et motangrep med full styrke. Angrepet fortsatte videre utover kvelden og den lyse natten i østlig retning, helt til det ved sekstiden om morgenen til slutt stanset opp, bare noen kilometer fra Tali. At et motangrepet der bare to bataljoner står mot to armékorps støttet av artilleri tilhørende fire armékorps, mislyktes, er nærmest en selvfølge. Likevel klarte faktisk finnene å presse angriperne på deres venstre flanke og truet med å avskjære den eneste forsyningsruten til de sovjetiske gardearmekorpsenes fremskutte styrker.

I dagene som fulgte kjempet finnene for å avskjære lommen med fremskutte sovjetiske avdelinger og tvinge Den røde armé til å endre angrepsplaner. Finnene angrep fra tre forskjellige retninger med jagerbrigaden i front. Det var avdelinger som i de fleste tilfeller allerede var redusert og medtatte av tidligere kamper. Likevel klarte de flere ganger å innskrenke det russiske gjennombruddet til mindre enn en kilometer, men deretter var det stopp. Selv på sovjetisk side hadde kampene tæret hardt på avdelingene. De måtte avstå fra større offensive operasjoner og konsentrere seg om å forsvare inbrytningsområdet – og det var nettopp dette finnene hadde til hensikt å oppnå med motangrepene.

Etter videre fremrykking stanset det finske forsøket på å avskjære 30. gardearmékorps opp om morgenen den  28. juni. Det var flere årsaker, og mye kunne vært gjort bedre, men hovedårsaken var det enkle faktum at motstanderen var tallmessig overlegne. Med fornyede krefter satte Den røde armé inn et nytt kraftig angrep på bred front, og dermed gikk de finske stillingene rundt inbrytningen i oppløsning. Finnene ble nå truet av samme skjebne som de hadde planlagt for fienden. Med kun små, sammenraskede og demoraliserte avdelinger mellom en nyankommet sovjetisk gardedivisjon og det viktige Ihantala-veiskillet, var det bare et spørsmål om timer før det finske forsvaret ville gå helt i oppløsning. Men hjelpen kom, i siste sekund. Om ettermiddagen nådde ett infanteriregiment frem til området. Om kvelden rykket de langsomt frem fra Ihantala og sørover, under kraftig sovjetisk motstand. Den akutte faren for et sovjetisk gjennombrudd ble dermed avverget, men situasjonen var fremdeles kritisk.

Da finnene måtte oppgi forsøket på avskjære den sovjetiske inbrytningen, måtte de finske avdelingene trekke seg tilbake cirka tre kilometer til en ny linje. Fullstendig utkjørte ble de tvunget til å gjennomføre det som regnes som en av de vanskeligste operasjonene; å trekke seg tilbake under pågående kamper og under konstant fare for å bli omringet. De finske styrkene klarte ildprøven med et nødskrik. I løpet av et døgn var grupperingen i den nye forsvarslinjen klar. De akutte krisesituasjonen hadde blitt avverget, utslitte enheter hadde blir trukket ut for å omorganisere og linjen var bemannet med de siste stridsdyktige avdelingene som var igjen.

Utviklingen var en skuffelse for Den røde armé. Til tross for at hele fronten hadde blitt trukket nordover, hadde man heller ikke denne gangen klart å få til et gjennombrudd for så å omringe de finske styrkene. De hadde lidd alvorlige tap, og soldatene på begge sider var medtatte og helt utslitte. De sovjetiske infanteriavdelingene – som talte elleve divisjoner i begynnelsen – var nå redusert til omtrent fire eller fem divisjoner, og på finsk side bestod styrkene av rundt to divisjoner. For støtteavdelingene – panser og artilleri – var forskjellene enda større.

Den første uken i den nye stillingen var preget av gjentatte sovjetiske angrep med støttet fra fly, artilleri og panser. Noen ganger klarte de å trenge et stykke inn i den finske linjen.  Finnene klarte imidlertid å presse russerne tilbake hver gang, selv uten at viktige reserver måtte settes inn. Ofte klarte det kraftige finske artilleriet å sette en stopper for de sovjetiske angrepene allerede i startfasen. Effektiv støtte fra bombefly bidro til dette. Den finske innsatsen bygget på presis rekognosering. Stilt overfor denne hardnakkede motstanden, gikk Den røde armé inn for å utvide hele offensiven og satt inn nye styrker på begge sider av det som tilsvarte slagfeltet: over Viborgbukta i vest og mot Vuosalmi og elven Vuoksen i øst.

De første forsøkene på å ta seg over Viborgbukta ble innledet den 1. juli, men ble slått tilbake. Angrep over vann og vassdrag byr alltid på problemer, spesielt der det er flere øyer og sund er det vanskelig å forsterke og forsyne avdelingene. Om morgenen den 4. juli ble et nytt og bedre forberedt angrep satt inn. Dette ble innledningen til en rekke blodige kamper de neste fire dagene. Heller ikke disse ga resultater. Deretter avtok den russiske aktiviteten i Viborgbukta uten at russerne hadde klart å etablere et brohode for videre operasjoner på den nordlige bredden av bukta, i Tali–Ihantala- forsvarets rygg.

I øst fikk en sovjetisk styrke på omtrent 40 000 mann i oppdrag å ta seg over elven Vuoksen, rykke frem mot nordvest og angripe forsvarerne ved Ihantala på deres østlige flanke. Etter fem dager med harde kamper, klarte de sovjetiske styrkene den 9. juli å ta seg over elven. Situasjonen var alvorlig, og hoveddelen av den finske panserdivisjonen fikk ordre om umiddelbart å forflytte seg til Vuosalmi-området. I de neste dagene utspilte det seg harde kamper om brohodet, som Den røde armé aldri klarte å utvide i særlig grad. Store tap som følge av disse kampene gjorde at man på sovjetisk side ble tvunget til å oppgi angrepsplanene og innse at det fjerde og siste forsøket på å slå seg gjennom VKT-linjen endte med en defensiv seier til finnene.

Etter den 12. juli gjorde ikke Den røde armé flere forsøk på å angripe Det karelske neset. Samtidig begynte etterlatte finske spaningspatruljer langt bak de sovjetiske linjene å sende stadig flere meldinger om lastebiler og tog som var tomme på vei nordover, men fullastede på veien sørover. Den finske militære ledelsen forsto dermed at faren på Det karelske neset var over, i det minste for denne gang.

Samme dag hadde Stalin gitt ordre om å avbryte offensive operasjoner på neset. Nye angrep ville kreve større ressurser enn selv stormakten Sovjetunionen hadde råd til å sette inn på dette tidspunktet. I stedet rettet de forståelig nok oppmerksomheten mot den store offensiven vestover som fortsatt pågikk, mot hovedmotstanderen Tyskland. Diplomatiske kontakter i begynnelsen av juli hadde brakt på det rene at Finland mer enn gjerne ville få en slutt på krigen, så lenge det skjedde på vilkår som ikke umiddelbart truet den nasjonale selvstendigheten. Sovjet så dermed for seg muligheten til å oppnå sitt viktigste strategiske mål, nemlig å få Finland til helt å stanse krigføringen og avslutte samarbeidet med Tyskland. Da Finland gikk med på å bytte ut den sittende presidenten, Tisto Ryti, med marskalk Mannerheim, lå veien åpen for fredsforhandlinger. Kampene opphørte den 4. september, og forhandlingene, som mest lignet et diktat fra sovjetisk side, ble avsluttet med en våpenhvileavtale den 19. september. Den endelige fredsavtalen ble først undertegnet i 1947, i Paris. Mange av hovedpunktene i avtalen innebar store oppofringer for Finland, men landet hadde i alle fall kommet fra krigen uten å ha blitt okkupert og uten å måtte gi slipp på sin selvstendighet.

Det innledende sitatet henspeiler på Sverige – men hvordan hadde Norge blitt påvirket dersom Den røde armé stod 38 kilometer fra Skibotn?

En av forutsetningene for dette, var resultatet av kampene på Det karelske neset sommeren 1944.

BOK- OG FILMTIPS

«Karelska näset 1944 – Nordens öde avgörs» (2012) av Johan & Jan-Christian Lupander

«När allt gick fel – Viborgs fall 1944» (2007)
av Erik Appel

Film: «Tali-Ihantala 1944» (2007) Regi: Åke Lindman

Du kan lese mer i bokasinet Østfronten.