Hvis Burt Reynolds greide det, må vel Top Gear greie det også? Vi har 28 timer på å komme oss tur/retur Atlanta Texas og en Trans Am med 717 hester til rådighet. Kjør i gang verdens tøffeste øltransport!
Når det gjelder filmmanus, er Smokey and the Bandit heller spinkle greier.
Bo ‘Bandit’ Darville (Burt Reynolds) er en legende i trailermiljøet i USA. En dag blir han kontaktet av en rik og ekstremt tørst forretningsmann som skal arrangere fest i Georgia, der ølet han liker ikke er lov å selge. Han tilbyr Bandit 80 000 dollar hvis han kan kjøre fra Atlanta i Georgia til Texarkana i Texas med en lastebil full av Coors, og komme tilbake igjen før det har gått 28 timer. I og med at han er en opportunist av verdensklasse, insisterer
Bo på et forskudd til å kjøpe en ny 1977-modell Pontiac Trans Am som følgebil til vennen Cledus Snow, eller The Snowman, som skal kjøre lastebilen.
Tast inn ruten i Google Maps, så ser du at dette er en behagelig reise tur-retur på rundt 19 timer. Problemet er at Bo insisterer på å plukke opp en brud som har stukket av, og begynner å flørte hemningsløst med henne. Han har tydeligvis ikke lest gjennom trafikkreglene heller, og han misliker åpenbart å kjøre noe som helst sted uten å ha full sladd på bilen. Som et resultat blir han forfulgt av den ukuelige Texas-sheriffen Buford T. Justice.
Nå, 39 år etter at Smokey and the Bandit gjorde Trans Am-en til en legende blant muskelbilene, er den skrikende kyllingen født på ny. Pontiac finnes ikke lenger, men teamet hos Trans Am Worldwide (TAW), de nye eierne av Trans Am-navnet, har gjort en fantastisk jobb med å konvertere en Chevrolet Camaro SS til den autentiske hyllesten du ser her. Dette er den aller beste, Bandit Edition, med T-toppaneler som kan fjernes, svart og gull på alle de rette stedene og en 7,4 liters V8-motor med 2,9 liters dobbel supercharger, som til sammen leverer 717 HK og et dreiemoment på 1132 Nm – det er mer trøkk enn twinturbo-V12-eren som sitter i en Mercedes-AMG SL65.
Hoi! Og før du spør: Ja, det stemmer, den leveres med en Stetson som standard.
Oppdraget vårt er enkelt: å ta med den åndelige etterkommeren etter 77-modellen på en tur i sin fars fotspor. Vi har 28 timer på oss til å kjøpe øl i Texas og komme oss tilbake til startpunktet – Lakewood Fairgrounds i Atlanta, der Bandit en gang holdt til. Høres det lett ut? Kanskje på film, men i den virkelige verden må man ta høyde for spising, soving, drivstoffpåfylling og fotografering. Og når du først kjører en bil som dette, er det jo ikke noe moro å ta den korteste veien, eller hva? Start klokka.
00.00 Jeg har i altfor stor grad undervurdert tiden og innsatsen som kreves for å få en undernesepryd i nærheten av Burts flotte bart. Jeg ga meg selv en uke, og nå ser jeg ut som en 15-åring som har tegnet en bart på overleppa i et sørgelig forsøk på å få kjøpt seg sin første halvliter. Uansett, dette er USA, og det er masse folk som ser helt rare ut her, så kanskje jeg glir rett inn.
Vi henter nøkkelen til Trans Am-en på Lakewood Fairgrounds. I løpet av noen minutter får vi en politimann opp på siden som insisterer: “Slipp løs hestene, karer, de er sultne”. Jeg ser på ham og vurderer entusiasmen hans mistenksomt – det er tydelig at han luller oss inn i en falsk trygghetsfølelse, før han sier fra til Smokey-kompisene sine som står med radar oppe i gata at en lynrask Trans Am er på vei. Men det kan selvsagt også hende at han bare ville være hyggelig.
01.15 En katastrofe ble nettopp avverget. Med T-taket åpent og panelene plassert trygt i bagasjerommet tar vinden tak i Stetson-hatten, men fotograf Webb Bland gjør en heroisk redning. Burts må ha vært limt på.
03.05 Første drivstoffpåfylling i Holly Pond i Alabama, 265 kilometer fra start. Denne rekkevidden gir ikke lyse utsikter for en timeplan like stram som Coulthards tettsittende truser. Det går ikke an å ta en kort pause med en bil som dette, folk svermer rundt den. En fyr hevder å sett filmen 109 ganger – et merkelig spesifikt antall. Etter å ha gitt den tredje fremmede en full omvisning – dette inkluderer å vise frem Burt Reynolds’ signatur på dashbordet, den ferme dama på grafikken til klimaanlegget og den opprinnelige Trans Am-fonten fra 1977 på instrumentene – sier vi takk for oss og stikker. Men dette er greia. For noen er denne bilen det mest vulgære som finnes på fire hjul, men her, i sørstatene, er den som en åpenbaring. Vi føler oss trygge og godtatt. Nei, vent, stryk det siste der, vi føler oss som konger. Noe eksotisk og italiensk ville ikke fått like mye oppmerksomhet.
03.55 Vi fant en hårnålssving i Alabama. Det hadde vi ikke ventet. Men begeistringseksplosjonen min blir umiddelbart kvalt når jeg ikke finner en måte å skru av antispinnkontrollen på. Vi bestemmer oss for å kjøre gjennom svingen noen ganger uansett, for å få en følelse av bilen, og vi oppdager noen … øh … problemer. Det første er automatgirkassen med seks gir. Det er en skikkelig gammeldags slaskomatic – du kunne røyket en oksestek mellom girskiftene. Det er best å bruke spaken, for de gir deg i hvert fall muligheten til å velge når du skal skifte gir og planlegge på forhånd. Eller, en bedre løsning, spar 30 000 kroner og kjøp manuell girkasse. Bilen kommer seg rundt svinger, men den har bare ikke spesielt lyst. Men så er den, i likhet med Mustangen, ikke en sportsbil i europeisk forstand – den er mye tyngre enn som så.
Du føler vekten i svingene, men krengingen er ganske bra kontrollert – hovedproblemet for presisjonen er den aggressive motoren. Ber du om flatt jern på lave turtall, så hoster og klager den, og gjør ikke noe før du ser svingen forsvinne i bakspeilet. Så reagerer den plutselig og slipper ut et voldsomt krigsbrøl gjennom eksosrørene, med så stor kraft at 305-section Goodyear Eagle-dekkene (selvsagt med spesielle hvite bokstaver) slipper taket og antispinnkontrollen hopper inn. Ingenting skjer knirkefritt. Denne bilen har en spaltet personlighet. Den er kun fornøyd når den går på tomgang eller når den biter av deg ansiktet. Og jeg elsker den allerede.
04.20 Faen. Nå fant jeg nettopp knappen for å skru av antispinnkontrollen. Jeg skulle gjerne vært tilbake i hårnålssvingen og sjekket hvordan den oppfører seg på full fres, men klokken går.
04.45 Det regner. Det gjør ingenting, for selv med takpanelene av, flyr dråpene rett over oss. Kult. Dette er en lang rett vei, cruisekontrollen er på, motoren har funnet roen og vi svelger kilometere – det føles som om turen har funnet rytmen. Bokstavelig talt – vi har countrymusikk på radioen og landeveien for oss selv. Vi er på vei til Graceland, på en måte, og jeg greier ikke å slutte å smile. Det kan ha noe å gjøre med de fire literne med sukkerholdig drikke jeg nettopp har konsumert.
08.00 Beale Street i Memphis er en eksplosjon av farger og musikk fra bluesbarene som ligger på rekke og rad. Vi spiller noe som låter litt mer som heavy metal ut av eksosrørene. Og det funker – kjærligheten for Trans Am-en er sterk. Snart har vi en hel folkemengde som stiller spørsmål: “Hvor mange hestekrefter?”, “Er det en Pontiac?”, “Hvor mye koster den?”, “Hva er det der på leppa di?”. Vi svarer på spørsmålene en stund, men jeg skulle ønske at jeg hadde skrevet ut svarene istedenfor å måtte gjenta meg selv til jeg blir blå i ansiktet. Sånn hadde løpeseddelen sett ut:
09.04 Pitstopp i en Peterbilt-lastebilbutikk rett utenfor Memphis, samme merke som Cledus har i filmen. De har ikke endret så mye på de 39 årene som har gått. Lastebilene er fremdeles tøffe og ubeskrivelig blanke, rett og slett typiske amerikanske lastebiler. Jeg får umiddelbart lyst på en og begynner å vurdere parkeringsmulighetene i sentrum av London.
09.10 Drivstoffpåfylling nummer to: 690 km tilbakelagt. Et lys på dashbordet forteller meg at vi også trenger olje – bekymringsverdig, ettersom alle væsker ble kontrollert og etterfylt i dag morges. Vi har ikke noen trakt, men en entusiastisk lastebilsjåfør viser meg hvordan en halv plastflaske kan gjøre samme nytte.
09.50 Snedig. Vi sklir inn mellom to lastebiler i krabbefeltet og lar en tredje passere på utsiden. Et par sekunder er vi usynlige for andre biler på veien. Denne teknikken kalles «Gyngestolen», en av Bandits favoritter. Synd det ikke var noen politibiler vi måtte komme oss unna.
11:38 For å være helt ærlig: Nå er jeg ganske sliten. Jeg er tørr i øynene. Lyst på et godt reiseråd? Veien fra Memphis til Texarkana er ekstremt kjedelig, så unngå den for enhver pris. Jeg oppdager at jeg øker og senker hastigheten kontinuerlig, sikkert underbevisst for å prøve å få brent av bensinen fortere, så vi kan få satt på taket og strukket litt på beina.
12.00 Uten annen grunn enn ekstrem kjedsomhet tar vi av landeveien og finner en grusvei Bandit hadde vært stolt av. Konklusjon: 717 HK og grusunderlag betyr begrenset grep (og et tykt støvlag overalt, hvis ikke du setter på takpanelene igjen). Idiot.
13.00 Drivstoffpåfylling tre: 1000 kilometer. Det tar 20 minutter å sette på taket, og det krever bicepsene som Burt hadde i sine glansdager. Men det betyr ingenting, det som betyr noe er at både Webb og jeg begynner å svette skikkelig. Dette synes en jentegjeng som har lyst til å bli tatt bilde av foran bilen, er kjempemorsomt. “Er dere på Snapchat?” spør en av dem. Vi trekker oss sakte tilbake, usikre på hva dette betyr.
En eldre fyr stopper oss før vi drar og serverer oss en historie om en midnattsblå 66-modell Pontiac GTI han hadde hatt, med hvitt interiør og 421-motoren. Jeg forteller ham at TAW kan lage versjoner av den også. Å se Trans Am-en har vært månedens opplevelse for ham, og jeg får en åpenbaring idet det går opp for meg at bilen appellerer på så mange nivåer: fans av filmen, fans av Trans Am, fans av Pontiac og fans av raske, ekstroverte ting på et generelt nivå (og det siste der gjelder 99,3 prosent av alle amerikanere).
13.21 En mann i en Porsche 911 prøver å få i gang et kappløp med oss i et lyskryss. Jeg lar ham kjøre og koser meg med den moralske overlegenheten. Men jeg kan jo ikke klandre ham for å prøve seg. Selv når vi står på tomgang på rødt lys rister hele bilen, og panseret blafrer foran oss. Denne bilen er et masseantagonismevåpen.
14.13 Tretten minutter etter skjema er vi halvveis. Texarkana, en by som ligger på grensen mellom Texas og Arkansas, er ikke noe blivende sted, så vi setter kursen rett mot Chubby Cheeks Liquor – den beste, og ikke usannsynlig eneste, drive-in-spritsjappa i byen.
14.46 Vi har ølet! Euforien følges fort av melankoli, idet vi taster inn neste stoppested. Montgomery-dragsterbanen i Alabama ligger 900 km tilbake på samme vei som vi kom, åtte timer hvis vi kjører i ett. Atlanta er to timer lenger. Hm. På tide å revurdere reiseruten. Vi trenger søvn, men vi har bare 13 timer igjen til vår selvpålagte deadline, og 11 timer med kjøring, uten stopp. Dette blir på hengende håret. Vi bestemmer oss for å kjøre over grensen til Mississippi før vi sover. Webb vet om et såkalt velkomstsenter – som egentlig bare er en parkeringsplass med en bevæpnet vakt.
Ikke akkurat et luksushotell, men det får duge.
17.16 Drivstoffpåfylling nummer fire: 1384 km tilbakelagt. Bensinstasjonen vi har valgt har en politimann i patruljebil permanent stasjonert på forsiden. Det gjør meg ikke akkurat høy i hatten. Hvor mange mord må skje på en bensinstasjon før du får en politimann permanent stasjonert der? Ti?
Jeg innser at jeg ikke aner hvilken stat vi er i. Skriften på politibilen forteller meg at det er Louisiana. Trans Am-en svelger et par nye liter med olje. Alvorlig talt, hva er det som skjer med oljen?
17.45 Det var vel uunngåelig, men når politimannen kommer bort til vinduet mitt med lommelykten i hånden, tenker jeg det verste. Webb er ikke spesielt hjelpsom: “Skru av motoren, legg hendene på rattet, rull ned vinduet og ikke gå ut, for da skyter han deg”, forteller han meg med store øyne, øynene til en mann som har førstehåndserfaring på området. Jeg har kjørt i 130 km/t i en 100-sone, og jeg ser allerede for meg cellekompisen min, Big Bubba. Men jeg får ikke treffe ham i dag – det blir bare en bot. Hvis jeg var Bandit, ville jeg kjørt av gårde med en sladd og prøvd å komme meg over grensen så fort som mulig, men jeg er bare en brite med dårlig bart, så jeg tar straffen min og kjører så pent og rolig av gårde som Trans Am-en tillater.
18.59 På tide å legge seg. Jeg kjører inn på velkomstsenteret, pusser tennene på et toalett der det ser ut som om det har skjedd fæle ting, og sovner i bilen med en caps over ansiktet. Jeg takker amerikanerne og deres betydelige bakdeler for et sete som faktisk er meget behagelig. Vekkerklokken skal ringe 90 minutter senere.
20:34 Der gikk alarmen. Herregud, det var ubehagelig. Jeg er svett. Jeg svetter på steder jeg aldri har svettet før. Og hva i all verden er den lukten? Det kjennes ut som en blanding av bondegård og gymsokk. Å. Det er oss. Stanken av to slitne, klamme menn.
22.36 Det er umulig å undervurdere den helbredende virkningen av soloppgang. Den tilbakestiller kroppsklokken og gir nytt håp. Jeg føler at hjernen glemmer at jeg ikke har sovet, og jeg stålsetter meg for dagen som venter. Og Mississippi om morgenen er virkelig verdt å stå opp for – rosa skyer på himmelen, dis langs bakken – det er som om sørstatene åpner øynene.
23:15 Drivstoffpåfylling nummer fem: 1816 km km tilbakelagt. Nok en liter olje. Pottis til frokost. Lever drømmen.
26:30 OK. På tide med en avgjørelse. Hvis vi kjører direkte til Atlanta, kan det hende vi så vidt greier dette på 28 timer. Men hvor mange ganger kommer jeg til å sitte i en muskelbil med 717 hester og ha en hel dragsterbane til rådighet? Enkel avgjørelse. Vi ofrer premien for å greie oppdraget til fordel for et nytt eventyr på veien.
26.36 Vi ankommer Montgomery Motorsports Park og blir ønsket velkommen av Robert Griffin, en mann i rullestol, med ett bein, som er glad for å se oss. Sørstatsdialekten hans er imidlertid så brei at jeg ikke skjønner et kløyva ord av det han sier. Det viser seg at det er han som kjører kranbilen. Webb ser skremt på meg. Jeg blir introdusert for Slick Jim, sjefen på stedet, og får verdens korteste sikkerhetskurs. Uttrykket deres, når det viser seg at en snobbete brite kan dra en burnout, er ubetalelig.
26.58 Lysene slukker og jeg er i gang, men hjulene spinner bare håpløst i første, andre, tredje og fjerde. Det er ærlig talt ganske flaut. Jeg finner ut at nøkkelen er lavere turtall og å begynne i andre gir – gi mindre gass og få feste tidligere, før man slipper løs de brutale kreftene under panseret. Gutta hos TAW hevder å ha kjørt en kvart mile på mindre enn 11 sekunder. Jeg var ikke helt der etter tre forsøk, for å si det forsiktig, men med litt mer tid og et fjell med dekk, tror jeg at jeg skulle fått tiden enda lavere.
27.15 Dette stedet har alt, til og med en grusvei der Slick Jim lar meg slippe løs min indre Bandit og dra på gjennom gjørma (beklager, Webb – send vaskeriregningen til redaktøren), noe som bekrefter en gang for alle at så lenge antispinnkontrollen er av, er Trans Am-ens naturlige retning sidelengs.
28.00 Der røyk deadline.
30.56 Vi stopper ved Mulberry Bridge, eller det som er igjen av den, der Bandits monumentalt dustete hopp fant sted. Politiet kommer, og de vet umiddelbart hvorfor vi er her. Faktisk har de en kollega som hjalp filmcrewet med stuntet i 1977. Veien gjennom trærne til broen eksisterer ikke lenger, men filmen er en del av folkesjela her i traktene.
31.47 Stopp klokka, vi er tilbake i Lakewood. Bilen er intakt (i større grad en føreren), og for en følgesvenn den har vært på reisen. Den er teit og den er harry, men den er den amerikanske drømmen. Ingenting jeg har kjørt har hatt en så positiv virkning på folk i nærheten, meg selv inkludert. Så hvis poenget med en bil i toppsjiktet er å underholde og glede folk, er den nyfødte Trans Am-en en klar vinner.
Jeg håper dere skjønner, kjære lesere, hvor lett det hadde vært for meg å lyve her. Jeg kunne ha fikset på resultatet og skrytt på meg en spektakulær seier mot klokka, men det gjorde jeg ikke. Jeg ville fortelle sannheten … og heller komme med unnskyldninger. Bandit trengte ikke å ta bilder – han hadde en CB-radio og en lastebil for å unngå politiet, og han hadde mye mindre som sto på spill forsikringsmessig. Men 2334 kilometer på litt under 32 timer? Det er ikke så verst.
Noen vil kanskje si at å kjøre gjennom sju stater for å kjøpe øl du kan kjøpe i hvilken som helst butikk på veien er teit, og det er jeg selvsagt helt enig i. Men en hvilken som helst unnskyldning som gir deg anledning til å dra på en helt fantastisk biltur, er verdt å bruke. Varm Coors har aldri smakt bedre.
