Palenqueras – de tradisjonelle fruktselgerne i Cartagena – står utenfor kirken i Santo Domingo. Etter et besøk i hovedstaden Bogotá vender vi nesen nordover til de travle kolonibyene i Boyacádepartementet. Opplev et koffeinkick i kaffedistriktet Zona Cafetera, nyt strandlivet langs kysten av det karibiske hav i Tayrona nasjonalpark, eller ta en pust i bakken på et av torgene i Cartagena.
Bogotá
Colombias hovedstad er i ferd med å slå ut i full blomst.
Bogotá ER PÅ SITT MEST fargerike en søndag morgen. Da stenges motorveiene inn til byen for motoriserte kjøre-
tøy og forvandles til en elv av farger. I stedet for biler suser tusenvis av syklister, barn på trehjulssykler og tenåringer på rulleskøyter forbi. Den spraglende for-samlingen passerer under Simón Bolívars strenge blikk; statuen av Sør-Amerikas frigjører troner over hovedtorget. Deretter ruller massene under klokketårnene på den to hundre år gamle katedralen til gjengklanget av de siste salmene i morgengudtjenesten, før også menigheten der inne trer ut i solstrålene som titter frem over Andesfjellene. Horden tråkker seg videre forbi markedet i Paloquemao, der helgeshopperne vandrer blant roser, solsikker og liljer som bare noen timer tidligere nøt soloppgangen på den colombianske landsbygda, og som snart skal pryde buketter til bryllup, begravelser, fester og kjærlige møter rundt om i hovedstaden.
Det er ikke så lenge siden Bogotá med rette ble sammenlignet med byer som Mogadishu, Bagdad and Lagos – byer kjent for sine narkokarteller, kriminalitet og terrorisme. Hit dro ingen turister med vettet i behold, og innbyggerne gikk ikke akkurat søndagstur mellom nabolagene. Bogotá er ikke kvitt problemene sine helt ennå, men det er blitt svært mye tryggere å ferdes i byen som nå omtales som en av Sør-Amerikas livligste. Områder det var utenkelig å besøke for noen år siden, fungerer nå som sykkelmotorveier, og gater man unngikk av frykt for skudd fra passerende biler, er nå travle handlegater med moderne kafeer og butikker. Colombias hovedstad er i ferd med å slå ut i full blomst.
Byens ansikt er i konstant endring, spesielt hver søndag etter lunsjtid, når sikkerhetsvaktene har siesta og byens gateartister overtar fortauene. For et drøyt tiår siden fjernet lokale myndigheter deler av forbudet mot graffiti. Mange håpet det ville bidra til å stoppe forfallet byen var preget av, og at man på denne måten kunne forvandle enkelte nabolag til levende, utendørs kunstgallerier. I dag, som i de fleste andre storbyer, er så godt som hver tomme av Bogotás vegger dekorert. Noen av verkene er lovlige, mens andre er, vel, litt mindre lovlige. Noen er enorme, de forestiller gjerne colombianske landskap og er bestilt og betalt av store selskaper, mens andre er bitte små – som små sjablongtegninger av katter og hunder som sitter tålmodig og venter ved et gatehjørne.
«Gatekunst er en feiring av kulturen vår», forklarer Juan Sebastián García, som foretrekker artistnavnet Ecksuno, mens han begir seg ut på en omvisning blant byens graffitikunst. «Colombia har en fantastisk bredde å by på. Det er nesten som en samling av ulike land, hvert med sin egen stil og unike farger. Det er inspirerende.»
Gatekunsten i Bogotá forteller også en historie om temperaturen i det politiske Colombia. Juan peker på veggmalerier som forfekter rettigheter for de innfødtes samfunn, og på andre som oppfordrer til å protestere mot avskogingen i Amazonas. Kunsten er dessuten en innføring i landets naturlige og kulturelle ressurser. Juan viser frem et maleri han har laget selv. Snødekte fjelltopper i Sierra Nevada rammer inn motivet av den karibiske kysten rundt et solfylt torg der familier nyter pikniken sin en søndag formiddag.
«Det er et spesielt lys i Bogotá», sier Juan. «Vi er høyt oppe i Andesfjellene, skyene føles aldri langt unna, og uansett hvor vi går i byen, troner fjellet beskyttende over oss.»
Fjellet han snakker om, er Monserrate – fjelltoppen som er en like stor del av byen som Corcovado er i Rio de Janeiro. Det er tradisjon at pilegrimer søndag ettermiddag går de 1500 trappetrinnene opp til kirken på toppen (alle andre jukser og tar kabelvognen eller taubanen opp). Når man kommer opp på 3152 meter over havet, letter tåken, og fargene der nede i byen blir enda mer intense. Herfra ser du den mørkeblå domen og den knalloransje kabelvognen. I horisonten bak byen stiger grønne åser opp, pyntet med roser og solsikker som snart er klare for å høstes og få et nytt liv på søndagsmarkedet i byen.
Cartagena
Havnebyen fra koloni-tiden – plyndret for gull av pirater og for inspirasjon av forfatteren Gabriel García Márquez.
Martín PaDilla dypper en malepensel i et syltetøyglass og tar en pause for å se over det han har arbeidet med de siste ti dagene. Atelieret hans er flankert av en helgenstatue og en skilpadde han holder som kjæledyr. Martín myser mot det ennå ikke tørre maleriet, som forestiller hjembyen Cartagena. Han ser på det sennepsgule klokketårnet som troner over sigarselgere på gaten en varm dag. Han ser på kuppelen på St. Peter-kirken, på mastene som gynger lett i havnen og på de høye palmene i parken. Utenfor festningsporten hopper noen delfiner lekende i det klare, blå vannet.
«Det er en spesiell energi i Cartagena», sier Martín. «Det er en energi som gjør meg glad. Jeg blir stolt når jeg maler byen min. Som når en musiker slår an sin første tone, blir jeg helt oppslukt idet samme jeg legger det første penselstrøket.»
Martín maler ikke landskapet sitt på et papir, et lerret eller en vegg. Han maler det på en buss. Og det er ikke en hvilken som helst buss, men en chiva – en av de gammeldagse bussene med de spraglete fargene, de som er selve kongene av Colombias karibiske veinett. Chivaene er delvis kollektivtrafikk, delvis karneval i miniatyr. Bussene har egne navn, blinkende lys og veggmalerier. De brukes like gjerne som mobile diskotek som til persontransport eller frakt av kaffe – eller, i mer landlige strøk, høylydt protesterende kyllinger, geiter og griser. Hvor enn de kjører, fungerer bussene som ambassadører for den karibiske kysten i Colombia – en kyst som er kjent for å være utadvent og glad i alt som er morsomt.
«Hver buss har sin egen personlighet», forklarer Martín. «Denne heter La Todo Bien (´Alt er fint´). Ideen bak bussene er at du skal bli glad og smile når de kjører forbi deg.»
Chivaene sees ofte rundt festningen i gamlebyen i Cartagena – et fort som ble bygget for å beskytte byen mot pirater, da den først ble grunnlagt på 1500-tallet. De rustne kanonene som engang beskyttet skipene lastet med gull på vei til Spania, peker i dag mot helt ordinær båttrafikk ut og inn i havnen. Festningsvollene som en gang ble beleiret av Sir Francis Drake, er i dag lekeplass for barn som flyr drager. Men de bulkete chivaene er ikke særlig tess innenfor murene, der smugene er smale og gatene trange.
Når du går inn i gamlebyen, er det som å gå ut av det 21. århundre i Sør-Amerika og inn i et annet kontinent i en annen tid. Enkelte gater minner mer om 1800-tallets Europa, med rader av bygårder med små balkonger og bougainvilleaer som presser seg mellom steinene. Andre gater er preget av en afro-colombiansk kultur, som Plaza de la Aduana, torget som om kveldene fylles med mennesker som danser til tradisjonelle angolske rytmer. Langs handlegaten selges urfolkets håndverk – ullvesker laget på samme måte som i en tid da europeere og afrikanere ikke engang ante at det fantes et kontinent på den andre siden av havet.
I tillegg til malere som Martín har både poeter, musikere, billedhuggere og filosofer høstet inspirasjon fra Cartagenas kulturelle strømninger. Og høyest elsket av dem alle er Gabriel García Márquez, som studerte og bodde i Cartagena. Han har uttalt at alle bøkene hans har en eller annen forbindelse til byen. Han lånte gatene her i klassikeren Kjærlighet i koleraens tid fra 1985 – en fortelling om to elskende som blir holdt fra hverandre gjennom hele livet, til tross for at de bor i samme by.
Med litt detektivarbeid kan du kjenne igjen torget med mandeltrærne, Plaza Fernández de Madrid, som den fiktive Parquecito de los Evangelios, der den unge og forelskede Florentino Ariza håper å få et øyeblikks kontakt med Fermina Daza. Du kan kjenne igjen bryggen der Florentino og Fermina begir seg ut med dampskipet og reiser gjennom de colombianske sumper og skoger mot slutten av boken. Når du rusler gjennom byen, kan du dessuten kjenne på den følelsen romankarakteren dr. Juvenal Urbino må ha hatt, all den tid han vier hele sin lidenskap til den skjebnen byen hans lider, en by som, slik han så ofte og bastant uttaler, mangler side-
stykke noe sted i verden.
