Kubaneren fra Argentina, den rettferdighetssøkende revolusjonæren som støttet atomkrig, antikapitalisten hvis ansikt ble adoptert av kommersielle krefter etter hans død: Che Guevara var en av 1900-tallets mest komplekse og splittede figurer. Jonny Wilkes introduserer mannen bak myten.
Langt ute på landsbygda nord i Argentina var en ensom ung man på vei til nærmeste by da han måtte stoppe for å fylle luft i dekket på sin upålitelige, nedslitte motoriserte sykkel.
Året var 1950, og mannen var Ernesto Guevara, som hadde tatt et friår fra medisinstudiet på universitetet i Buenos Aires for å utforske hjemlandet sitt og menneskene der. Mens han reparerte dekket, oppdaget han en landstryker under en bro og gikk bort for å snakke med ham.
Guevara erfarte at den slitne fremmede hadde tjent noen slanter ved å plukke bomull og nå var på vei for å sanke druer i jakt på mer arbeid. Da den hjemløse mannen hørte at den unge syklisten også var på reise – men kun for moro skyld og ikke for å finne jobb – slo han hendene mot hodet og ropte: “Mamma mia! Gjør du all denne innsatsen for ingenting?!”
Guevara hadde ikke noe godt svar, og etter å ha sagt adjø, reiste han videre. Men møtet med landstrykeren ble liggende i bakhodet, som så mange andre møter på reisen gjennom Argentina. Fattigdommen han så der – og på en lengre reise gjennom Sør-Amerika et år senere – gjorde et sterkt inntrykk på Guevara. Det overbeviste ham om, som landstrykeren antydet, at han måtte rette innsatsen sin mot noe viktig – en overbevisning som drev ham til å bli den revolusjonæren vi kjenner som Che.
FØRSTE SKRITT
Før han var Che, var han Ernesto Guevara de la Serna, født i 1928 av middelklasseforeldre i Rosario i Argentina. Som gutt led han av kraftig astma, men det stanset ham ikke fra å drive med en rekke idretter, som rugby, svømming og, overraskende nok, sykling. Det var snarere en stor motivasjon. Guevara var dessuten en belest mann og en habil sjakkspiller som gjorde det godt på skolen og siktet mot en karriere som lege.
Det var som skoleelev at Guevara tok sine første skritt mot marxismen. Hans venstreorienterte foreldre utsatte ham og de fire yngre søsknene hans for revolusjonære tanker, som da republikanske veteraner etter den spanske borgerkrigen ble invitert til å bo hos familien. Den unge og bråmodne Ernesto sugde til seg de radikale tankene. Det politiske ståstedet hans ble sterkt påvirket av sykkelturen hans i 1950 og en senere reise over kontinentet som begynte i desember 1951 og varte i ni måneder.
Under det andre oppholdet fra universitetsstudiet reiste den 23 år gamle Guevara sammen med vennen Alberto Granado fra Argentina på en gammel motorsykkel de ironisk døpte “den kraftige” (kraften forsvant raskt, og etter kort tid var den helt borte). I løpet av den 8000 kilometer lange turen reiste Ernesto og Alberto gjennom Chile, Peru, Ecuador, Colombia og Venezuela. I Peru hjalp de syke på en koloni for spedalske, som i takknemlighet ga dem en flåte som kunne føre de to argentinerne langs Amazonas.
Hvor enn de reiste, så Guevara ødeleggende fattigdom, undertrykkelse og ofre for imperialismen, og han beskrev oppplevelsene sine utfyllende i dagboken sin (publisert på Cuba i 1933 som The Motorcycle Diaries). Etter et kort stopp i Florida returnerte han til Argentina som en forandret mann. Han anså ikke lenger nasjonalitet som noe av betydning, men så snarere på Sør- og Mellom-Amerika som én kulturell og økonomisk enhet. “Ikke bare Argentina, men hele Latin-Amerika er mitt land”, skrev han. Han avskydde høyreorienterte regjeringer som undertrykte fattige, og han konkluderte med at væpnet revolusjon var den eneste veien til frigjøring.
Guevara ble enda mer overbevist i 1953. Etter å ha fullført studiene, forlot han nok en gang Argentina for å reise rundt på kontinentet. I Guatemala fant han en progressivt og demokratisk valgt regjering ledet av Jacobo Árbenz, som innførte store reformer. Guevara bestemte seg for å bli værende for å støtte hans sosiale revolusjon. Han kastet seg inn i det marxistiske samfunnet, der han senere møtte sin første kone, Hilda. Det var også her han først fikk tilnavnet “Che” – en argentinsk interjeksjon beslektet med “ehh”, som han brukte ofte. Et år senere ble Árbenz styrtet under et CIA-støttet kupp, noe som overbeviste Guevara om at USA var en imperialistisk undertrykker – en fiende.
Fremme på Cuba
Guevara ville kjempe for å få Árbenz gjeninnsatt, men han forlot motvillig Guatemala og ankom Mexico i september 1954. Mens han jobbet på et sykehus i Mexico City, ble han introdusert for to eksilkubanske brødre, Raúl og Fidel Castro. Den første kvelden de møttes, hadde Guevara en lang samtale med Fidel om brødrenes plan om å kuppe det kubanske diktaturet ledet av Fulgencio Batista, og han sluttet seg umiddelbart til Castros 26. juli-bevegelse. Guevara beskrev senere førsteinntrykket sitt av Fidel: “Han er en ung, intelligent fyr, veldig selvsikker og usedvanlig modig. Vi fant tonen raskt.”
Til tross for fødselen av hans første barn (som han beskrev som “akkurat som Mao”) i februar 1956, gjennomførte Guevara måneder med hard og krevende trening i geriljakrigføring på samme tid. I desember var han blant 82 menn som reiste til Cuba i den lille, lekkende båten “Granma” for å starte revolusjonen. Batistas hær ventet på dem og angrep umiddelbart. Guevara, som var revolusjonærenes sanitetssoldat, ble skadet, men klarte å nå foten av fjellet Sierra Maestra sammen med flere andre for å regruppere.
Med lite forsyninger og enda mindre moral, var det en krevende periode – både for dem som sto Guevara nær (han vasket seg sjelden og luktet deretter), og for Guevara selv. Han var allergisk mot myggstikk og var konstant dekket av smertefulle blemmer.
Likevel ble Guevara med tiden en uvurderlig og verdenskjent skikkelse. Fra gjemmestedene sine startet han fabrikker, skoler for å få bukt med analfabetismen, helseklinikker og illegale radiostasjoner, som viste seg å være verdifulle propagandaverktøy.
Guevara lærte også bort geriljataktikk og høstet fortjent respekt som en karismatisk militærleder, og han ble Castros nestkommanderende. Han var nådeløs mot dem han mistenkte for forræderi, spionasje eller desertering, og han sto ofte selv for henrettelsene.
Innen 1958 var støtten til Batista langt mindre. I ren desperasjon beordret han mennene sine til å torturere og drepe sivile for å røyke ut geriljakrigerne. Samtidig holdt Castros menn, som nå talte noen få hundre, stødig kurs mot Havana og seier, mye takket være Guevaras taktiske ferdigheter. Under slaget ved Santa Clara kjempet Guevaras soldater seg til den avgjørende seieren for revolusjonen, til tross for at de var omringet og i mindretall. Batista flyktet fra landet 1. januar 1959. Dagen etter tok Guevara kontroll over hovedstaden.
Et marxistisk land
I de første månedene under Castros styre, satt Guevara – som nå var kubansk statsborger – fengslet i La Cabaña, anklaget for å ha utrensket Batistas hær og for å ha henrettet motstandere av revolusjonen. Det er uvisst hvor mange han sendte til eksekusjonspelotongene (muligens flere hundre), og også hva han gjorde med desertørene, men Guevara viste uansett lite anger for livene han hadde tatt.
Guevara ble også industriminister, og han gjorde tiltak for å få Cuba i tråd med den marxistiske ideologien. Han innførte blant annet en lov som redistribuerte dyrket mark (overvåket av det mektige nasjonale instituttet for landbruksreformen) og en vellykket lese- og skrivekampanje. Som finansminister og direktør i Cubas nasjonalbank viste Guevara sin forakt for penger og kapitalisme ved å signere med den enkle underskriften “Che”. Han skrev mye og holdt taler for å oppfordre kubanerne til å arbeide for samfunnets beste. Han gikk foran som et godt eksempel ved å jobbe sammenhengende i 36 timer, sove på kontoret – mens hans andre kone var hjemme og tok seg av familien – og han tilbragte dager på sukkerplantasjer.
I april 1961 var det nye Cuba truet av invasjon av 1400 CIA-trente eksilkubanere som hadde gått i land i Grisebukta med mål om å styrte Castro. Guevara var stasjonert på Vest-Cuba på det tidspunktet og var ikke til stede for å nedkjempe angriperne – men hans evne til å lære opp militser fikk senere æren for at invasjonen mislyktes etter bare tre dager.
Likevel hadde det nye styret allerede begynt å slå sprekker. Deler av Guevaras politikk mislyktes, og Castro var ikke komfortabel med at Guevara forvandlet Cuba til en marxistisk nasjon. Han ville sende ham på diplomatreiser bare for å få ham ut av landet.
Det var Guevara, ikke Castro, som bygde relasjoner til Sovjetunionen i håp om å sementere Cubas posisjon som kommunistisk alliert. Han medvirket til utplasseringen av missiler på øya i 1962, en handling som utløste Cubakrisen – 13 dager hvor verden ble bragt til randen av atomkrig. Men etter hvert som krisen ble dempet, ble Guevara sint: Han anså Sovjetunionens innsending og fjerning av missiler som et svik. Han skrev at han ville ha avfyrt missilene hvis han ble gitt muligheten, og viste hvor skremmende bestemt han var på å skape et marxistisk samfunn, selv om det skulle bli bygget på asken etter en atomkrig: “Vi må fortsette på veien mot frigjøring, selv om det skulle koste millioner av atombombeofre.“
I løpet av krisen ble Guevara skuffet, fordi han anså at Cuba ikke var mer enn en nikkedukke for Sovjetunionen, og han bestemte seg for å gå bredere ut. I desember 1964 holdt han en lidenskapelig tale til FN i New York, der han fordømte USAs utenrikspolitikk. Deretter ga han avkall på regjeringsposisjonen sin og sitt kubanske statsborgerskap. I april 1965 reiste han i hemmelighet til Den demokratiske republikken Kongo for å forsøke å sparke i gang en revolusjon der.
Bare en mann
Guevaras memoarer etter syv glovarme måneder i Afrika åpner slik: “Dette er historien om et nederlag.” Men et enda større nederlag ventet – ett som skulle komme til å få fatale konsekvenser. Da han reiste tilbake til Sør-Amerika, planla Guevara å bygge opp en geriljahær i Bolivia. For å kunne reise ubemerket inn i landet, barberte han bort det karakteristiske skjegget, farget håret og fløy til La Paz utgitt for å være en middelaldrende uruguansk forretningsmann med navn Adolfo Mena González. Sammen med 50 geriljasoldater fikk Guevara tidlig suksess i fjellterrenget, men måtte snart legge på flukt. Få lokale meldte seg til opprøret, og bolivianske soldater viste seg å være tøffere motstand enn han hadde ventet – ikke minst fordi de var opptrent av CIA.
8. oktober 1967 omringet mer enn 1000 bolivianske soldater Guevaras minkende tropp og åpnet ild. I angrepet ble Guevara såret og tatt til fange. I én dag ble han avhørt i et falleferdig skolebygg, og da han nektet å utlevere noe informasjon, ble han beordret henrettet.
Da soldaten som var utsendt for å utføre henrettelsen, gikk inn i fengselscellen hans, fant han Guevara sammenkrøllet mot jordveggen. Han var skitten, hadde leirklumper i håret og var ikledd en fillete og blodflekkete geriljauniform. Huden var blek. Soldaten løftet riflen, men nølte et øyeblikk, enten av sympati eller av beundring.
Som en siste trass ropte Guevara ut sine siste ord: “Skyt meg, din feiging! Du skal bare drepe en mann.”
Du kan lese mer i bokasinet Historiens største ledere.
