Canada kjempet utrettelig ved Storbritannias side i Atlanterhavet.
Hadde det ikke vært for de enorme bidragene fra de allierte i andre verdenskrig, er det godt mulig at Storbritannia måtte ha gitt tapt for tyske Wehrmacht. Canada ble en av Storbritannias viktigste venner i en tid da mange hadde falt for Wehrmachts sverd.
Den 10. september 1939 erklærte Canada krig mot Tyskland – en uke etter Storbritannia. Tropper og materiell ble umiddelbart mobilisert i kampen mot Hitlers styrker. Canadas hovedoppdrag ble å bistå og beskytte transporten av varer til Storbritannia. Oppdraget ble tatt på strak arm, til tross for risikoen for voldsomme ubåtangrep, som skulle kreve mange allierte liv.
I begynnelsen av krigen hadde den kanadiske marine kun 13 fartøy og 3500 marinesoldater. Krig har imidlertid en tendens til å stimulere produksjonen, og ved utgangen av krigen sto Canada med 373 skip og over 90 000 menn. Allerede 16. september 1939 ble de tapre seilerne satt i tjeneste på marinens destroyere St Laurent og Saguenay. Oppdraget var å forsvare den første konvoien – kalt HX-1 – som seilte ut fra Halifax med kurs for Storbritannia.
Konvoier som samlet seg og forberedte den farlige seilasen over Atlanterhavet, var et vanlig syn i havnebyer som Halifax og Sydney i Nova Scotia. Konvoiene besto av skip som holdt til i havner som St. John’s på Newfoundland. De første krigsårene ble mange av disse konvoiene ofre for Tysklands marine, og særlig ubåtene deres.
Den store bølgen av angrep som knuste de alliertes skipsfrakt i første halvdel av krigen, ble passende nok kalt “The Black Pit” (Det svarte hullet). Området med det illevarslende navnet begynte der flystøtten fra de allierte ikke nådde. Uten beskyttelse fra fly var handelsskipene prisgitt slagskipene i kappløpet over et hav fylt med fiendens ubåter.
Skjebnen mange konvoier møtte kan illustreres med historien om konvoi SC-7. 18. oktober 1940 var konvoien på vei fra Sydney, Nova Scotia, til Liverpool, da en gruppe ubåter gikk til angrep mot dem. Konvoien besto av 35 handelsskip og seks eskorteskip. I løpet av en kamp som pågikk over tre dager senket ubåtene 20 handelsskip. 140 krigsseilere gikk ned sammen med dem. Med slike tap befant de allierte seg i en uhyre farlig situasjon. De mistet så mange skip at de ikke fikk erstattet dem raskt nok.
En av løsningene på det økende problemet var korvetten. De små, raske og rimelige båtene (som opprinnelig var bygd for Canadas kystvakt) var et ledd i Canadas storsatsning på skipsbygging. De skulle vise seg å være uvurderlige. Korvettene var mellom 59 og 77 meter lange og var bestykket med ett maskingevær samt synkeminer. Likevel satte de den kanadiske marine i stand til å frakte materiell, utstyr, mat og tropper til De britiske øyer.
I tillegg til å bli eskortert av krigsskip, var disse konvoiene også forsvart av det kanadiske flyvåpenet, Royal Canadian Air Force. Det ble grunnlagt i 1920, og i 1924 ga kong George 5. det sin kongelige tittel. RCAF gikk med i krigen med bare 29 kampfly. Tallet skulle imidlertid stige raskt, på samme måte som med marinens ressurser. På slutten av krigen var flyvåpenet på sitt største, med et personell på 215 000. De var dermed den fjerde største allierte parten hva angikk fly og senket 19 ubåter. Britiske fly med RCAF-besetning sto alene for senkingen av 200 tyske ubåter
Ubåter i Canada
Etter som konflikten skred frem, fikk Canada en mer fremtredende rolle i krigen. Fire kanadiske destroyere var i utgangspunktet overført til Den engelske kanal for å bistå forsvaret av Storbritannia. USA og Storbritannia inngikk så en avtale om at den britiske marinen skulle overta 50 av USAs gamle destroyere. Dermed fikk Canada seks av disse. Nå var det ti kanadiske destroyere som voktet Englands kyst. Men Canada måtte snart slåss i sine egne farvann.
Motivert av den raske braksuksessen i slaget om Atlanterhavet, bega Tyskland seg ut på en svært ambisiøs og etter hvert også vellykket operasjon. I mai 1942 entret tyske ubåter St. Lawrence-bukta og innsjøer tilknyttet St. Lawrence-elven i Canada, som et ledd i en større aksjon mot den amerikanske og canadiske kysten. Trefningene som utspilte seg her mellom mai og oktober 1943 (og senere i september samme år og påfølgende vinter) ble kalt slaget om St. Lawrence. Ubåtene senket 23 kanadiske skip.
12. mai avfyrte U-553 den første ladningen og torpederte det britiske frakteskipet Nicoya, før den siktet seg inn mot det nederlandske fartøyet Leto. I juli skjedde et nytt angrep, da U-132 senket tre av 12 skip i en konvoi. Ubåten ble deretter truffet av synkeminer, og ble tvunget til å gjøre retrett. Angrepene fortsatte i august og september, og førte til at St. Lawrence-elven og -bukta ble stengt for all skipsfart. Handelsblokaden varte helt til 1944.
Sammenstøtene var de første hvor Canada måtte kjempe i egne farvann siden krigen i 1812. Det faktum at Canada ikke maktet å stå imot ubåtene, skapte en politisk krise hvor mange fremstående personer tok til orde for at Canadas flåte måtte tilbakekalles for å forsvare egen kystlinje, i stedet for å beskytte atlanterhavskonvoier. Heldigvis for de allierte fortsatte kanadiske fartøy å eskortere konvoier til Storbritannia, Nord-Afrika og Sovjetunionen.
I likhet med marinen, var Canadas handelsflåte svært liten i begynnelsen av krigen, med sine knappe 40 fartøy. Sine tidlige begrensninger til tross, de 12 000 mennene og kvinnene som tjenestegjorde på skipene, som var oppe i et antall på 400 da krigen var over, foretok over 25 000 vellykkede overfarter. Den verdifulle lasten holdt krigsmaskineriet i gang med forsyninger av utstyr, materiell og mat. Krigsseilerne skulle imidlertid betale en høy pris for sitt heltemot. 59 skip gikk tapt, og en av syv krigsseilere omkom i innsatsen for at britene skulle kunne opprettholde krigføringen.
Et annet avgjørende bidrag fra kanadierne var at de var med på å etablere reisemønsteret for konvoirutene i Atlanterhavet. Før ubåtangrepene i St. Lawrence opererte Canadas maritime avdeling i et nettverk av rederier i nøytrale USA. Dette var til hjelp for britenes skipsfart i Nord-Amerika. Også Canadas hovedstad, Ottawa, satt på forskning om skipstransport fra 1941. Dette dro USA svært god nytte av. Dette var såpass effektivt at byen fikk oppgaven med å kontrollere skipsfarten i store deler av Atlanterhavet nord for ekvator.
Hullet lukkes
Det hvilte et enormt ansvar på den kanadiske marinens skuldre, samtidig som ubåtene fortsatte angrepene med uforminsket styrke. Canada nærmet seg bristepunktet. Selv om innlastningshavna var flyttet fra Newfoundland til New York, måtte kanadiske skip fortsatt eskortere handelsskipene inn mot Hudson-elven, på grunn av faren for ubåtangrep. Heldigvis for de allierte skulle 1943 bli et vendepunkt.
Da langdistanseflyene, som for eksempel det amerikanskbygde Consolidated B-24 Liberator, kom på banen, ble de allierte i stand til å lukke “hullet” (The Black Pit) i det midtre Atlanterhavet. De kraftige bombeflyene ble gull verdt da konvoiene skulle forsvares fra oven.
Den britiske marinen supplerte denne nye typen forsvar med å etablere jaktgrupper som hadde som formål å finne og ødelegge ubåter. Dette, i tillegg til bombeflyene, gjorde at Canada kunne utvide sin eskorterolle og sende skip av gårde for å forsvare britiske havnebyer. Canada fulgte snart britenes eksempel og dannet egne jaktgrupper. Dette var med på å snu trenden i Kriegsmarines disfavør. Mellom november 1943 og våren 1944 senket kanadiske skip åtte ubåter.
Nordvest-Atlanteren utenfor Canada sto også sentralt. Kontreadmiral Leonard Murray ble utnevnt til øverstkommanderende for dette området i 1943. Murray hadde tidligere erfaring med å lede eskortestyrken på Newfoundland (NEF), og han dirigerte konvoikampene med kyndig hånd fra Halifax. Han var den eneste kanadieren som kommanderte en alliert gren alene gjennom hele krigen. I juli samme år var kanadiske tropper med på å invadere Sicilia, og bidro dermed til å tvinge aksemaktene vekk fra øya på 38 dager. Det la grunnlaget for at resten av Italia kunne invaderes. Herfra skulle ting bare bli verre for Hitlers styrker.
Tyskland var i ferd med å miste herredømmet på havet. I 1943 begynte Admiral Dönitz – som mistet sin yngste sønn i en ubåtsenking – gradvis å trekke styrkene ut av Nord-Atlanteren. På Hitlers ordre måtte Dönitz senere gjeninnsette ubåtene. Han så en tysk ubåt gå ned for hvert skip de angrep. Den enorme slitasjen førte raskt til at Tyskland trakk seg tilbake fra havområdet for godt. Dermed ble det mulig å gjennomføre militær mobilisering i forkant av D-dagen, en hendelse der Canada var med og spilte en svært viktig rolle.
I tiden før landgangen i Normandie hadde Canada fått ansvaret for Den engelske kanal. Den skjebnesvangre morgenen 6. juni 1944 flankerte 50 skip fra den kanadiske marine de britiske, amerikanske og kanadiske soldatene som hadde kurs mot den franske kysten. Hovedmålet for deres nærvær var å sørge for at ubåter ikke angrep invasjonsflåten mens den krysset kanalen. Oppdraget var vellykket. De allierte nådde Normandies kyst og kjempet for å opprette et brohode. Springbrettet for å invadere det nazi-okkuperte Europa var nå på plass. Det var kun et spørsmål om tid før Tyskland måtte innrømme sitt nederlag.
Sjømennene tok kostnaden
Seieren i slaget om Atlanterhavet, og i hele krigen for den saks skyld, ble innkassert takket være heltemot og samarbeid. Canadas offervilje var helt avgjørende for utfallet. Mange av de 2000 kanadiske marinesoldatene som falt i krigen mistet livet i slaget om Atlanterhavet. Det samme gjelder for de 752 kanadiske RCAF-soldatene. Uten den nordamerikanske alliansen og deres oppofrelse, ville det ha vært svært vanskelig for Storbritannia å holde seg i live, for ikke å snakke om å føre en krig.
Du kan lese mer i bokasinet Slaget om Atlanteren.
