Backstage Havanna

Havannas puls er trommeslagene. Smittende rumba- og salsamusikk høres hele tiden, sammen med dagliglivets lyder: peanøttselgernes rop  – «Mani, mani!» – og skramlingen fra håndkjerrene på brosteinene. Kvinner roper til naboene mens de henger opp klær i fargerike rekker, hunder bjeffer fra balkongene, og lyden fra en tv-sendt baseballkamp siver ut av et vindu hvor en mann barberer seg med en barberkniv. Ofte er det som om hele livsdramaet her spilles ut på gaten. Havanna er som en filmkulisse i byformat, med sine forfalne kolonibygninger og sine klassiske biler som spyr ut blåaktig eksos. Men bak byens pastellmalte fasade og snirklete smijerns-detaljer er det en hel verden som venter på å bli oppdaget – alt som skal til, er å trekke fra gardinen …

Sving deg nedover kunstens og dansens gate

Callejón de Hamel minner mer om et kaleidoskop enn en gate. Den er et berømt senter for Havannas gatekunst – veggene er dekket med fargerike murmalerier på størrelse med tennisbaner, og alle hjørner er fylt av skulpturer laget av motordeler, hestesko eller, kuriøst nok, badekar.

Musikken fyller luften. Det er den rytmiske sangen til slagene fra en dobbeltsidig batá-tromme og den raspende raslingen fra en shekere – en polert kalebass med kauriskjell festet i snører på utsiden.

På en liten gårdsplass ved Callejón de Hamel snurrer en ung kvinne med skaut seg i en rød, svart og hvit kjole. Hun tramper med føttene på bakken, og ansiktet lever med et smittende smil. Snart er hun feid opp i en sirkel av meddansere. Alle snurrer i silkekjolene og løfter armene opp i luften.

Trampingen og tromme­spillingen er mye mer enn en enkel forestilling. Callejón de Hamel er et senter for Havannas afrocubanske samfunn, og denne framvisningen er en brennende bønn, en kommunikasjon med orisha, gudene som ble brakt til Cuba på 1500-tallet av slaver fra det som nå er Nigeria.

Thairumy Rangel Chirino kommer fram fra dansen og synker ned på en plaststol, lykkelig andpusten. «Det du ser her i denne dansen», sier hun, «er at hver person ikke bare er en person. De representerer en gud, et naturelement. For eksempel representerer min blå farge vannet i havet.» Hun peker mot det safirblå skjørtet og den høye hodepynten – hun er Yemayá, mor til alt som lever og havets gudinne.

Thairumys bestemor og mor  førte videre disse hellige sangene og rytmene til henne da hun var tre år gammel, som del av hennes santería-religion – en unik cubansk blanding av jorubatro og katolisisme.

Musikken tiltrekker seg nysgjerrige forbipasserende som kikker gjennom gårdsplassens smijernsport. Hun vinker dem innenfor. «Jeg elsker å dele dette med folk», sier hun. «Denne dansen er mitt liv. Hvordan kan jeg forklare det? Jeg blir sint når folk danser uten hjerte, uten lidenskap. Når jeg danser, føler jeg blodet synge.»

l Callejón de Hamel går mellom gatene Espada og Aramburu i Gamle Havanna. Det er best å besøke den på søndag ettermiddag for å oppleve musikk og dans. 

Møt olympiere i Havannas historiske bokseklubb

Det er en mild dag i Havanna, men Emilio Correa Bayeux jr. er våt av svette. Den perler seg på ansiktet og brystet og renner i  bekker nedover ryggen. Etter å ha startet klokka 7 er han nettopp ferdig med morgenens treningsøkt – den første av to for dagen – og han hiver etter pusten og lener seg mot en ujevn, blå vegg i Gimnasio
Rafael Trejo.

Denne boksehallen i hjertet av Gamle Havanna er ingen kvelende innendørs­affære; det er et friluftsområde hvor mengder av folk fyller de nakne trebenkene på tribunene på hver side av en slitt boksering for å se blodige kamper på fredagskveldene. Det er ingen kamp i dag, men par av unge boksere bytter på å sparre og slå på boksesekker, og øve på finter og slag med små, hørbare stønn.

Hallen ble åpnet på 1930-tallet og har knapt endret seg siden. Flatene er flekket av fuktighet eller viser tegn på at de er malt om igjen et titalls ganger, og tauene rundt ringen er bøtt og trevlet. Men til tross for dens beskjedne utseende er denne hallen et elsket Havanna-ikon og et pilegrimsmål for bokseentusiaster fra hele verden.

Cubanere er lidenskapelig opptatt av sporten – og suksessrike, med 38 olympiske gullmedaljer i boksing; mer enn noe annet land. Mange av Havannas seierherrer har trent i denne ringen, og Emilio er en av dem. 31-åringen er en olympisk sølvmedaljevinner som fulgte i fotsporene til sin far, som tok olympisk gull i weltervekt i 1972.

«Boksing er en livsstil på Cuba, den er så spesiell for oss», sier Emilio. Han er en imponerende skikkelse – nesten 1,85 med solide muskler og i stand til lynende villskap i ringen – men han tror det er hans dype og ekte trass som har gjort ham til mester. «Cubanere er vant til kamp», sier han. «Fra vi er svært små vet vi at vi må kjempe for framtiden vår. Vi lever med lidenskap, og vi kjemper for prinsipper, for stolthet – og det er ikke virkeligheten bare i boksing, men for alle cubanere.»

Idrettshallen er en passende scene for Emilios kamplystne ord – den er oppkalt etter en cubansk revolusjonær martyr, Rafael Trejo, som ble brutalt skutt under et studentopprør i 1930. Mens Emilio pakker vekk hanskene og forbereder seg på å gå, vandrer det inn en gruppe yngre gutter i 14-15-årsalderen. De nikker respektfullt til den gamle olympieren, før de begynner med knebøy og uttøying. Alle er eksepsjonelt smidige og lettbeinte – selv med vekten av landets ry for bokseære hvilende på skuldrene.

l Gimnasio de Boxeo Rafael Trejo ligger i Calle Cuba 815. Forhåndsbestilling er ikke mulig; spør i stedet (pent) i døren. 

Havanna, oppslag

Klipp håret i frisørenes gate

En ung kvinne sitter bom stille med lukkede øyne mens en frisør lar saksen gå over pannen hennes. Hun er omgitt av en glitrende skatt av 1800-tallsgjenstander. Gamle hårklippere ligger spredt på hyllene blant koster, rustne barberkniver og steampunk-aktige hårtørkere. Dette er Papito’s, en av Havannas mest berømte salonger, som også fungerer som et unikt museum og galleri.

Papito selv – formelt kjent som Gilberto Valladares – håndterer saksen, dratt opp fra et lærhylster i beltet. Han kikker ned på kunden før han med stor nøyaktighet stusser et hår her og der, som om han ferdigstiller et mesterverk. «Frisører er kunstnere», sier han. «Å klippe hår er som å lage en skulptur, med form, tekstur, farge – det er en uttrykksform.»

Papitos tilbøyelighet til det kunstneriske vises tydelig på veggene, som er fylt av fargerike malerier, alle inspirert av frisering – fra svømmende stylisthavfruer til conquistadorer som duellerer med saks i stedet for sverd.

Likevel er det frisørens lidenskap for nærmiljøet som har bedret forholdene i dette tidligere forfalne hjørnet av Havanna. Den brolagte gaten utenfor er nå kjent som Callejón de los Peluqueros (Frisørenes gate) – en gatelang ode til frisering, kantet med tema-skulpturer, murmalerier og rød-, hvit- og blåstripete barberskilt. Det som begynte som et lite firma i Papitos stue på 90-tallet, har blitt et omfattende sosialprosjekt. Det er en gratis frisørskole for svakerestil-te lokale barn, en funky kafé og restaurant, små håndverksbutikker og ukentlige mini-fiestaer med «son cubano» – en blanding av latinamerikansk og afrikansk dans.

«Jeg er frisør, men jeg er også en drømmer», sier Papito. «Den viktigste arven på Cuba er vårt folk og vår kultur. Så vi må satse på den for å få framgang. For seks år siden var dette en av de styggeste gatene i Havanna. Se på den nå.»

Han gestikulerer mot gaten, full av liv med unge frisørlærlinger og kaffedrikkende gjester, mens barna strømmer ned til den lokale lekeplassen med sklier formet som barberkniver og vippe-husker som sakser som åpnes og lukkes.

For en hårklipp hos Papito’s, send en e-post til proyectoartecorte@gmail.com eller ring 00 53 7 8015102. 

Spis på en bortgjemt restaurant

La Guarida er lett å overse. Inngangen er en stor, forfallen foajé i et en gang storslått palass som nå er tom, bortsett fra en sprukken marmortrapp og en forlatt gudinne-statue som har mistet armer og hode for lenge siden. Men to etasjer opp ligger et av Havannas beste spisesteder.

La Guarida er en paladar, en privat restaurant godkjent av den cubanske regjeringen på 1990-tallet, som har blitt berømt for å tilføre tradisjo­nelle cubanske retter teknikker importert fra Frankrike, Italia og Spania. Tallerkenene er kunstnerisk dandert med, for eksempel, tunfisk i sukkerrørsaus, pattegris dryppet med appelsin- og sitronskallreduksjon eller en sprø tarte tatin laget med mango og kokosnøtt.

Restaurantens skaper, Enrique Núñez, vokste opp i dette enorme marmorpalasset da det etter 1959-
revolusjonen ble omgjort fra en velstående leges residens til familieleiligheter. «Da jeg fortalte vennene mine at jeg ville starte en restaurant i et område av Havanna som ikke er så turistifisert, sa de at jeg var gal», sier Enrique med en liten latter og nikker mot de overfylte bordene. «Det var en god beslutning, men på den tiden så det overhodet ikke slik ut.»

Det er langt fra lett å drive restaurant i Havanna. Mangelen på vanlige matvarer er en konstant kamp – en dag er det kanskje ingen egg å få kjøpt, neste dag ikke noe salt. For å bekjempe dette sender Enrique daglig tre ansatte ut for å tråle markedene i hele byen.

«Etter revolusjonen ble alle bygningene og bilene sittende fast i tiden – og det samme gjaldt gastronomien», sier han. «Fram til 1996 hadde vi ikke lov til å ha private restauranter; det var samme mat overalt. Nå har byen 500 paladarer – vi har konkur­ranse, og sakte med sikkert får vi gjenopplivet hjertet til cubansk cuisine.»

Hovedretter fra kr 116 (laguarida.com).

Kjøp kunst i litografivaskeriet

Rafael Perez Alonsos ansikt er spent. Det krøllete, mørke håret faller framover mens han fører et tynt kritt over en rektangulær kalksteinsplate. Det ene fingerferdige strøket følger det andre til et bilde dukker opp. Han tegner en hai med ansiktet til en veteranbil – støtfanger-og-grill-munnen gir inntrykk av komiske, men rovlystne tenner.

Skissen er første trinn i den komplekse prosessen med å lage litografikunst med stein. Når Rafael har lagt på de siste detaljene, maler kunstnerkollega Max Delgado Corteguera kalksteinen med et lag med gummi arabicum og påfører blekk, klart til å bli dekket med papir og manuelt ført gjennom en trykkpresse. Trykkene fanger stilen og linjene til den opprinnelige bil-hai-tegningen, men hvert eksemplar har små ufullkommenheter forårsaket av mønsteret på gummien, og hvert er unikt. Når alle trykkene er ferdige, tørker kunstnerne kalksteinen, så den er klar til å brukes til et nytt verk.

Litografi er en utdøende kunstform i hele verden, sannsynligvis på grunn av kompleksiteten og ferdighetene som er nødvendige for å mestre det. Her i Havanna skaper imidlertid kunstnere litografier med stor entusiasme og nasjonal stolthet.

Kunstformen ble første gang brakt til Cuba fra Europa på 1800-tallet, for å lage etiketter til landets fineste sigarer. Flere av de opprinne-lige steinene er gått i arv i generasjoner og er fremdeles i bruk i dag, inkludert den som nylig ble oversmurt med Rafaels bil-hai. Omgivelsene er imidlertid ikke historiske; litopressen står midt i et av Havannas mest interessante og dynamiske moderne kunstatelierer, La Lavandería.

Navnet er bokstavelig – det enorme rommet med hvite vegger og bølgeblikktak var en gang et vaskeri. Det er delvis verksted og delvis galleri, og er fylt av lekne verk, fra en enorm rød pistol og et biljardbord formet som Amerika, til en sofa laget av piggtråd, dekorert med puter inspirert av de cubanske og amerikanske flaggene. Mens Rafael og kunstnerkollegene hans jobber, skråler radioen i vei med puertoricansk rapmusikk.«Folk spør hvorfor vi bruker denne 200 år gamle teknikken?» sier Max og skrubber kalksteinen. «Og jeg sier: Jeg arbeider med energien i denne steinen som er to millioner år gammel. Den er en del av mitt lands historie, og jeg er del av et kontinuum.»

«Kan du forestille deg hvor mange hender som har arbeidet på denne steinen?» spør Rafael ham. «Hvor mange kunstnere?» De smiler til hverandre og klapper steinen tørr. Den er nå klar for et nytt bilde, og prosessen begynner på nytt igjen.

La Lavandería ligger i Calle 54 i Playa-distriktet og er åpent daglig. Besøkende kan vandre rundt i galleriet og kjøpe kunsttrykk fra kr 158; send e-post til la_lavanderia@ymail.com eller ring 00 53 7 2096737. 

Havanna, oppslag

Du kan lese mer i bokasinet Lonely Planet: Drømmereiser 2018.