Arizona

Føl deg som hjemme hos Frank Lloyd Wright i Phoenix og Scottsdale, og få tak på kaktusene i McDowell Sonoan verne­område. Få et inntrykk av Grand Canyons størrelse og bli jordet i Navajo Nation, før du smaker på utsøkt vin i Sedona og Verde Valley.

Arizona, oppslag

1. Phoenix og Scottsdale

Oppdag hvorfor Frank Lloyd Wright fant inspirasjon i  tvillingbyene – og se arkitektens innflytelse prege dem.

I skumringen ser Hotel Valley Ho i Scottsdale ut som den typen sted Don Draper ville oppsøke for å komme seg bort fra det hele. Gjestene nipper til cocktailer ved utepeisen på patioen i solnedgangen, tilbakelent i solstoler i moderne retro­design, som om de ble tegnet for The Jetsons og deretter tryllet inn i virkeligheten.

Likevel er dette ingen kopi av 1950-tallets kulhet – det er ekte. Da Valley Ho ble åpnet i 1956, virket det som en magnet på sånne som Bing Crosby, Tony Curtis og Janet Leigh. I 1957 ble bryllupsmottakelsen til Robert Wagner og Natalie Wood arrangert her, og det sies at Zsa Zsa Gabor og hennes datter Francesca red på hester rundt hotellet. Formodentlig ikke mens bryllupet fremdeles pågikk.

«På den tiden var vi en lukket resort. Hollywood-stjernene kom hit fordi paparazziene ikke kunne følge etter dem», forklarer Ace Bailey, som har kunst- og arkitekturomvisninger i Scottsdale. «De kom hit for ‘rekreasjon’ og for å få være anonyme.»

Det er ikke så mye som er forandret. «Fremdeles vil ikke hotellet gi fra seg sin nåværende gjesteliste til noen andre enn hotellstaben, så det er svært diskré», legger Bailey til, før han lirer av seg en liste over nåtidige Hollywood-stjerner han nylig har sett henge rundt i lobbyen.

Valley Ho er ikke alene. Scottsdale og Phoenix er fulle av utmerkede eksempler på arkitektur og design fra midten av forrige århundre, og mye av det er tegnet av mannen som ofte betraktes som Amerikas fremste arkitekt, Frank Lloyd Wright.

Wright kom til Phoenix i 1928 for å arbeide som konsulent for Arizona Biltmore Hotel. Et tiår senere kom han tilbake for å bygge Taliesin West – hans vinterhjem, skole og studio 42 kilometer fra Phoenix. Genialiteten ved Wrights arkitektur ligger i hans evne til å «bringe naturen inn». Sola som strømmer gjennom glassveggene og det gjennomskinnelige taket, får stuen til å føles som en del av hagen. I atelieret, hvor Wright skapte sitt kanskje mest berømte bygg, Guggenheim-museet i New York, tegner en gruppe unge arkitekter i vei. De er studenter ved Frank Lloyd Wright School of Architecture, og akkurat som på Wrights tid oppmuntres de til å bli skitne på hendene. De må bygge sin egen primitive bolig i ørkenen like ved for å bevise at de virkelig forstår det grunnleggende i å tegne et losji.

Og studentene trenger ikke å lete etter inspirasjon. Phoenix Art Museum strekker seg over 26 500 kvadratmeter og inneholder arbeider fra renessansen og fram til i dag. I en korridor fortaper både barn og voksne seg i sine fordreide speilbilder i den polerte overflaten på Anish Kapoors skulptur Upside Down, Inside Out. Videre vandrer de gjennom amerikansk kunsthistorie, fra et legendarisk George Washington-portrett av Gilbert Stuart til et modernistisk verk av Georgia O’Keeffe.

På Scottsdale Museum of Contemporary Art, betrakter besøkende Knight Rise, en installasjon av den californiske kunstneren James Turrell, som rammer inn himmelen på en forvirrende måte. Idet de går, støter de på et fargeutbrudd av graffitikunstneren James Marshall, også kjent som Dalek.

Selv offentlige bygninger, som Scotts­dales rådhus og bibliotek,  er førsteklasses eksempler på sørvestlig arkitektur, inspirert av adobebygningene som en gang ble bygget av det innfødte hopifolket. «De er minimalistiske, uten noe fjas», sier Bailey. «Vi har flotte områder fulle av arkitektur fra midten av forrige århundre så vel som ekte adobe-bebyggelse. Det er litt av en miks.»

Fortiden og nåtiden flyter fremdeles sammen i Valley Ho, hvor man kan strekke cocktailtimen inn i natten. Bargjestene har nå flyttet seg innendørs, under betong-blokkveggene som viser Wrights udødelige innflytelse. Mens de skåler for framtiden, fyller musikken til Frank Sinatra luften.

2. McDowell Sonoran verneområde

Ta den støvete stien mellom kjempekaktusene for å utforske den arketypiske ørkenen i det vestlige USA. 

Akkurat som de hestetrukne jernbanetogene som en gang krysset denne ørkenen, går sola vestover. Idet lyset beveger seg, er det som om fasongen på den enorme steinblokken kjent som Cathedral Rock også endrer seg idet skyggene glir over den. I forgrunnen står kjempekaktusene høye og stolte. De er umiddelbart gjenkjennelige fra mange hundre western-filmer og er også eldgamle markører. Kjempekaktusen vokser gjennomsnittlig 30 cm per tiår, så de som er 6 til 10 meter høye, har stått på stedet i rundt 250 år. De er trofaste voktere over et evig foranderlig landskap, men opplevelsesguiden Phil Richards har en mer umiddelbar bekymring.

Bakken er overstrødd med baller fra kaktusen «jumping cholla», som ser så myk og deilig ut at den også kalles «teddybjørn-kaktus». Phil har nettopp lagt en av disse ballene på armen sin for å vise styrken deres, og han strever allerede med å bryte den løs fra huden sin med en kvist.

«De ser myke ut, men hvis man får dem på seg, slipper de ikke taket», forklarer han og peker på de kraftige piggene som dekker plantene. De er kjent som «jumping» fordi de griper så hardt tak at når syklister og vandrere stryker forbi dem, sverger de på at de hopper mot dem. Det egentlige formålet er å hekte seg på passerende gnagere, og når det stakkars vesenet prøver å grave seg ned, sitter det fast i kaktusen og hjelper ubevisst til med å plante den. Dyret blir drept i prosessen. «Dette gir opphavet til enda et navn», sier Phil mørkt. «Skjelettkaktusen.»

Til å være ørken har Sonoran relativt frodig terreng. Plantelivet blomstrer om våren. Det gjør den imidlertid ikke til et enkelt sted å overleve. Phil sier seg uenig med John Fords westernfilm fra 1948, Fredløse helter, der John Wayne befinner seg strandet i nettopp denne ørkenen. I mangel av vann hakker han toppen av en kule-kaktus og presser saften inn i feltflasken sin.

Det er slikt som dessverre bare fungerer på film. I virkeligheten er væsken i en kulekaktus så full av syre at den mest sannsynlig vil gi deg diaré – ikke særlig lurt hvis du allerede er dehydrert og strandet i en ørken.

«Dette er en unik ørken», sier Phil. «Vi har om lag 3500 plantesorter her ute, blant dem flere kaktuser som ikke finnes noe annet sted, og det er på grunn av klimaet. Vi får sjelden frost.»

Ørkenen, som strekker seg fra Sonora i Mexico til sør i California, dekker en del av Arizona. Her i McDowell Sonoran verneom-råde er det over 12 000 hektar beskyttet land: Det er ikke lov til å bygge noe, og ingen motoriserte kjøretøy kan kjøre på de 235 kilometerne med veier.

«Det er veldig fredelig her», sier Phil, som foretrekker terrengsykkel som transportmiddel. «Det eneste du hører, er girskiftene og hjulene mot grusen.» At han beveger seg stille, gir mange muligheter til å se dyrelivet i ørkenen – han peker ut giftige gilaøgler, navlesvin med hoggtenner og gressende mulhjort.

Han sier imidlertid at det er skjønnheten i selve området som får ham til å komme tilbake dag etter dag, enten han guider en gruppe eller ikke. «Du får aldri nok av ørkenen», sier han, «så for å se mer er det bare å sykle ut til et nytt sted.»

Dermed bærer det av sted med ham igjen, i full fart langs en sandete sti, men oppmerksom nok til å unngå «jumping cholla».

Arizona, oppslag

3. Grand Canyon

Ta inn synet av USAs aller flotteste landskap, før du klatrer ned i det.

Grand Canyon gir ingen advarsel. Når man nærmer seg sørfra gjennom den tette gullfuruskogen som utgjør Kaibab National Forest, er det ingen forvarsler om synet som venter. Hjort danser mellom trærne, tilsynelatende ikke klar over hvor nær avgrunnen de er. Først på stupet avslører kløften seg. Jorda bare forsvinner, og der ligger et av naturens mest eventyrlige undere foran deg. Den er 1600 meter dyp og 29 kilometer bred på det bredeste punktet. Når man ser ut på på den brede kløften av rød stein, er det som om hjertet hopper over et slag. Det enorme omfanget gjør menneskets største byggverk små: Tre Empire State Buildings oppå hverandre ville ikke nådd opp til kanten. Navnet på ett av utsiktspunktene  sier i grunnen alt: The Abyss (Avgrunnen).

Det er ikke bare størrelsen på kløften som forbløffer, men også den lange historien den illustrerer. Det er seks millioner år siden Coloradoelven første gang fant sin rute til Californiabukta, og begynte å skjære seg ned gjennom de myke lagene av jord og stein. Den fortsatte tålmodig gjennom sandstein og kalkstein til den nådde sitt nåværende nivå mer enn 1500 meter lenger ned. Kløften blir fremdeles dypere, selv om det går saktere nå som vannet har nådd hardt grunnfjell. Elven ligger nå 730 meter over havflaten, og forskere tror at den vil fortsette ned, millimeter for millimeter, år etter år, til den når havnivået, hvor alle elver stanser.

For å forstå kløften bedre er det nødvendig å forlate den sikre plassen på kanten og gå ned i den. Vandrerne Katie og Nic Hawbaker, fra byen Flagstaff i nærheten, har gjort det flere ganger. I dag klatrer de The Bright Angel Trail, Grand Canyons mest populære rute, som går 1370 meter ned til Coloradoelven. Herfra forenes den med The River Trail, som fører til Phantom Ranch i bunnen av kløften, hvor de slo leir sist natt.

«Det er helt annerledes i bunnen», sier Katie. «Det er magisk. Vi kan ikke forestille oss hvor lang tid det tok å skjære ut kløften, eller hvor elven var opprinnelig. Det er bare så utrolig dypt.»

En annen måte å prøve å begripe omfanget av stedet på, er å se det ovenfra. I et helikopter fra Maverick Helicopters kan man se The Painted Desert og følge Coloradoelven før man stuper gjennom Dragon Corridor, den bredeste og dypeste delen av kløften. Hva som er høydepunktet? Det er vanskelig å slå det øyeblikket da du cruiser i vei 15 meter over furutoppene, og så er du plutselig 1500 meter over det brusende vannet.

Alt er helt annerledes enn i 1893, da hotelleier Pete Berry åpnet en primitiv hytte i Grandview. Berry hadde kommet til kløften i 1890 som malmleter og gjorde krav på et kobberjordstykke 915 meter nede. Jorda var rik på malm, men den enorme kostnaden ved å transportere den opp til kanten gjorde hele operasjonen umulig.

Etter kort tid innså president Theodore Roosevelt at kløften måtte vernes. Han gjorde den til nasjonalhelligdom i 1908, etter å ha erklært: «La dette flotte naturens under forbli som det er nå. Ikke gjør noe for å ødelegge dets storhet og skjønnhet. Du kan ikke forbedre det. Men du kan bevare det til dine barn, barnebarn og alle som kommer etter deg, som den ene store severdigheten som enhver amerikaner bør se.»

4. Antelope Canyon og Navajo Nation

Se solskinnet male bilder i Antelope Canyon, vakle på kanten av Horseshoe Bend og finn jording i en tradisjonell navajo-hogan.

Det er en kjølig, stille morgen, og Baya Diné er tidlig oppe for å se til flokken sin. Mens de krøllete, hornete Navajo-Churro-sauene gresser på de åpne slettene, holder Elvis, den store, hvite Maremma-fårehunden hennes, etternølerne i sjakk. Baya kjenner hver tomme av dette området som om det var en del av henne, fra den spektakulære krumningen Horseshoe Bend noen kilometer mot nord til Antelope Canyon i øst.

Bayas familie har drevet jordbruk her i 15 generasjoner. Forfedrene hennes bodde i hogans, boliger bygget av seder- og einerstokker med jord imellom, som kunne tas ned og flyttes etter årstidene. Baya vokste selv opp i bestemorens hogan, en permanent trebygning som står fremdeles, og som utrolig nok ble bygget av deler fra kulissene som var igjen etter innspillingen av filmen Mannen fra Nasaret i 1965, etter at bestefaren hennes hadde vært statist i filmen. Bayas bestemor, som alltid hadde bodd i bygninger laget av jord, ser på den som et palass.

«Bestemoren min levde slik navajoene hadde levd i mange generasjoner,» forklarer Baya. «Hun gjette sauene sine herfra og ned til kanten hele veien til der byen Page nå ligger. Dette er barske omgivelser, og det handlet om å overleve – skaffe fôr og leve av jorda. De var ett med den. Dette var en del av dem og deres måte å leve på.»

Bayas jord ligger vest for Navajo Nation, som med sine 71 000 kvadratkilometer er det største indianerreservatet i USA. Selv om forfedrene hennes flyttet hjemmene sine til forskjellige steder regelmessig, har de ikke etterlatt seg andre spor enn noen få helleristninger, pilspisser og potteskår.

«Nå er det umulig å se hvor hjemmene deres var», sier Baya. «Nå for tiden er det slagord, som ‘bærekraftig’ og ‘grønn bygging’, men for innfødte amerikanere var det bare en livsstil. De gjenbrukte og resirkulerte lenge før det var det man ‘skulle’ gjøre.»

Der hvor Baya nå står, forteller de gamle navajohistoriene at det var et fødeområde for antiloper. Dyrene ga også navn til Antelope Canyon i nærheten, selv om navajoene kaller området «Tsé Bighánílíní», som kan oversettes med «stedet der vann renner gjennom steiner».

Besøkende som kommer inn i den nå uttørkede kløften på en omvisning ledet av navajoer, blir stille av ærefrykt når de ser hvordan vannet har skåret en smal revne gjennom sandsteinen. Inne i den smale, dype kløften er det en uvirkelig atmosfære, siden det eneste lyset kommer fra solstråler som leker på de 40 meter høye bergveggene. Stormflo er fremdeles en fare, og turguider med lommelykter stanser for å peke ut hvor tidligere flommer har lagt fra seg trær høyt oppe mellom veggene i kløften.

De ivrigste fotografene skumper til hverandre for å få de beste vinklene – ikke overraskende tatt i betraktning at verdens dyreste fotografi ble tatt nettopp her. Landskapsfotograf Peter Lik solgte Phantom, et bilde av støv som så ut som et spøkelse i kløften, for 6,5 millioner  dollar i november 2014.

Vest for Antelope Canyon, på den andre siden av den lille byen Page, ligger Horseshoe Bend. Her er det ikke like stor trengsel blant fotografene. Den eneste faren her er å komme for nær det 300 meter høye stupet som har utsikt over den buktende Coloradoelven, der den renner vestover fra Lake Powell til starten på selve Grand Canyon. Dette er den samme kløften i en mer intim skala, og blant turistene som tar selfies er det også joggere fra Page, som kommer for å undre seg over naturens signatur, utskåret dypt nede i jorda. Når man står på stupet, er det lett å forstå hva Baya mener når hun forklarer hvorfor navajoene har blitt på dette stedet så lenge. «Dette landet,» sier hun, «har sin helt egne spesielle kraft.»

5. Sedona og Verde Valley

Opplev Arizonas voksende vinmiljø og spis middag under majestetiske røde klipper.

DET ER TIDLIG SØNDAG ettermiddag, og vinmaker Eric Glomski tar imot gjester i Page Springs Cellars. Noen har kommet for å nyte sola på en vandring gjennom vinmarkene, men de fleste er her for å ftilbringe noen timer i vinkjelleren – åpne noen flasker og smake frukten av markene som strekker seg utover utenfor.

Eric er litt av en vindyrkerkjendis her omkring. Han drev tidligere Arizona Stronghold vingård sammen med en rockestjerne, Tool-frontfigur Maynard James Keenan. I 2003 kjøpte han Page Springs Cellars. Når du vandrer inn i vinmarkene forbi den strie elven som vingården er oppkalt etter, er du tilgitt hvis du tror du befinner deg i Burgund i Frankrike eller i Portugals Dourodal.

«Alle spør om det ikke er for varmt og tørt til å dyrke druer i Arizona,» sier Eric. «Jeg minner dem på at druer oppsto i Midtøsten, Libanon og Syria, så de er veldig tilpasningsdyktige. Det er forskjellige mikroklimaer i hele staten. Hvis jeg skulle sammenlikne oss med andre steder når det gjelder klima, er vi nærmest deler av Spania, Frankrike og Italia – noen av verdens viktigste vinland.»

Her i Verde Valley finner altså Eric terroir som passer druene. En side har kalksteins­jord, akkurat som i Châteauneuf-du-Pape i Frankrike, mens den andre siden er vulkansk, som Sicilias Etna. «Vi prøver også nye ting», sier han. «Bare fordi det fungerer andre steder, betyr ikke at det vil fungere her.»

Så langt er det noe som fungerer. Dette er bare én av 22 vingårder som har dukket opp i dalen. Den mest maleriske er kanskje Barbara Predmores vingård Alcantara, der elvene Verde River og Oak Creek løper sammen. Her kan man feire bryllup i en palassliknende villa som likner noe fra antikkens Roma.

Selv om druene dyrkes her nede, later det til at de fleste blir drukket i Sedonadalen. Her endres landskapet igjen. De imponerende røde klippeformasjonene som stiger opp fra jorda som Mars-fjell har tiltrukket seg klatrere i mange tiår.

Det er ikke bare den vakre naturen som som trekker folk til denne avslappede byen. New Age-typer har lenge vært tiltrukket av troen på at velvillige strømmer av «subtil energi» stråler ut fra jorda. Resultatet er en by med et blomstrende kunstmiljø og mange vegetarkafeer, som Chocola Tree, hvor du kan drikke en grønnkål­smoothie mens du lader opp krystallene dine. Fokuset på økologisk, kortreist mat strekker seg til topprestaurantene, og stjernen blant dem er Mariposa, en latininspirert grillrestaurant. Kjøkken­sjef Lisa Dahl har blitt vant til å høre om innflytelsen Sedonas panoramautsikt har på kundene hennes. «Jeg glemmer aldri en fyr som sa at å sitte i patioen er som å være ute på sjøen», sier hun. «Det er en følelse av ro her som er overveldende.» Idet Lisa går inn på kjøkkenet igjen, dukker det opp burgere, tostadaer, cocktailer og lokal vin. Kanskje det er noe i disse energistrømmene, tross alt.

Du kan lese mer i bokasinet Lonely Planet: Drømmereiser 2018.