Det er ikke mange datoer i den angelsaksiske æraen som har betydning i dag. Ett år på 900-tallet skulle imidlertid vise seg å bli et avgjørende vendepunkt, forklarer Michael Wood.
Det er mange engelske monarker som av ulike grunner med rette kan kalles stamfar til den engelske staten. Få har imidlertid en mer direkte grunn enn Æthelstan. Bare to år etter at han tiltrådte tronen av Wessex og Mercia, dekket territoriet hans det meste av det vi i dag kaller England. Og det udiskutabelt største vendepunktet i britisk historie før 1000-tallet fant sted i 927 e.Kr. – året da Æthelstan gjorde hele England til ett rike.
Tidlig på sommeren det året tok Æthelstan kontroll over Northumbria. Han kapret York og fikk med seg kongene i Nord-England på en gjensidig avtale om fred og beskyttelse. En europeisk poet i følget hans omskrev et dikt opprinnelig skrevet til Karl den store, som hyllet dette «samlede England». Æthelstan hadde blitt konge av et land som «mange konger hadde styrt hver for seg før ham». Snart ville han bli omtalt som «keiseren av hele Britannias verden», både på mynter og i kongelige dokumenter. Han var den mektigste herskeren på øyene siden romerne. Æthelstan hadde verken blitt forberedt på eller vært tiltenkt rollen som kongen av Wessex. Men da halvbroren hans og den tiltenkte tronarvingen Ælfweard døde i 924, steg han, etter en lang maktkamp, fram som konge. Da Æthelstan ble kronet i september 925, ble han hersker over Wessex (Sør-England), det engelske Mercia (Vest-Midlands) og sannsynligvis East Anglia, for ikke å glemme deler av Øst-Midlands, med sine danske bosetninger. Innen 927 hersket han over et område som var mye større enn det både faren og farfaren Alfred – den eneste engelske regenten beæret med tilnavnet «den store» – hadde gjort.
Den engelske staten ble i hovedsak dannet i perioden mellom sent 800-tall og midten av 900-tallet, takket være fire bemerkelsesverdige herskere: Alfred, hans sønn Edvard, datteren Æthelflæd og barnebarnet Æthelstan. Sammen utgjør de den mest innflytelsesrike familien i britisk historie. Det England Alfred drømte om, var et familieprosjekt som ble realisert over mange generasjoner, gjennom en serie av fantastiske framskritt innen statsdannelse, lokal organisering, bygging av byer, utstedelse av mynter og utviklingen av den engelske lovteksten.
Angelsaksernes tilblivelse
Som vist i den foregående artikkelen om den «store» kongen motsto Alfred trusselen fra vikingene og etablerte et sterkt kongerike i Wessex. Sønnen hans, Edvard, forsterket denne posisjonen. Han utvidet riket sitt til å omfatte de danske bosetterne i East Anglia og Øst-Midlands, før han til slutt påtvang de engelske mercierne styret sitt. (Begrepet «angelsakser» refererer på denne tiden til folk fra Wessex og engelske Mercia.) Så fort danskene var nedkjempet, brukte Alfred energien på å grunnlegge byer, skape lovverk og å lære folk å lese og skrive. Edvard var en stor kriger, usentimental og skruppelløs. «Langt underlegen sin far, når det gjaldt å tilegne seg kunnskap», skrev en krønikeforfatter, «men klart overlegen i makt og ære.» Edvard er en britisk middelalder-konge vi skulle ønske vi hadde mer kunnskap om – en kunnskap vi sannsynligvis aldri vil få. De siste årene har det likevel blitt gjort mange oppdagelser om sønnen hans, Æthelstan – nok til å vise at han var en av de største skikkelsene i britisk historie.
927 var året Æthelstan skapte England slik vi kjenner det i dag. Det handlet imidlertid om mer enn geografisk territorium, for han sørget også for lovverk, myntenhet og administrasjon. Ekspansjonen var opprinnelig et resultat av en ekteskapsallianse mellom Æthelstans søster eller halvsøster og Sitric (Sigtrygg), vikingkongen av York. Det at en prinsesse fra Wessex skulle gifte seg med en inntil nylig hedensk vikingkonge, er oppsiktsvekkende i seg selv, selv om det var en del av avtalen at han skulle døpes og konverteres. Da Sitric døde i starten av 927, kom slektningene hans fra Dublin (familien hans, Ivarætten, hersket over både York og Dublin) og forsøkte å ta kontroll over York. I stedet invaderte Æthelstan Northumbria og tok York. Der raserte han vikingfestningene, fordelte tyvgodset og tvang de northumbriske jarlene, engelske «nordsaksere», til å overgi seg. Æthelstans raske territoriale ekspansjon strakte seg så langt som til Lothian. Dermed ble han den første sørengelske kongen til å dele grense med skottene. I kraft av sin nye posisjon kalte han de skotske kongene og kongen av Strathclyde Welsh inn til et møte ved elven Eamont. Dette var muligens ved det store romerske knute-punktet i nærheten av Penrith, selv om en nyere kilde hevder at møtet fant sted ved Dacre, en kirke like ved Eamont, hvor angelsaksiske levninger er bevart. Møtet var et symbolsk øyeblikk. I løpet av Æthelstans regjeringstid, og også under styret til hans umiddelbare etterfølgere, ble lojalitet til en sørengelsk konge i hovedsak skapt på grunnlag av alle landområdene sør for Humber. Folket i Northumbria hadde også etter hvert akseptert et sørengelsk styre.
I Æthelstans nye rike var det folk som snakket kornisk, walisisk, kumbrisk, norsk, dansk, anglikansk og vestsaksisk. Æthelstan etablerte også ideen om en felles kongelig autoritet, lov og myntenhet som skulle gjelde for alle landene sør for Humber, og en mildere autoritet i nord. Dette er hva middelalder-forskere kaller å skape lojalitet og troskap. Den dag i dag er dette fortsatt helt avgjørende og noe som alle regjeringer streber etter. Det er dette som ligger til grunn for alle debatter om identitet og statsborgerskap.
Operasjon overherre
Året 927 handler imidlertid ikke bare om England. Dette er året da Æthelstan krevde herredømme over hele Storbritannia. Opptil ti keltiske konger bevitnet charteret og viste ham sin ære gjennom underkastelsesritualer som omfattet overrekking av gaver (og gisler) og anerkjennelse av Æthelstan som «far og herre». Det kongelige dokumentet (charteret) til Æthelstan ramser opp kongene som underkastet seg ham. Noen var hans allierte, deriblant Hywel Dda, den store walisiske lovgiveren som ga en av sønnene sine et saksisk navn og fikk preget minnemynter etter den engelske modellen. Det ser ut til at Hywel godtok avtalen med engelskmennene, mens kongen av Gwynedd, Idwal Foel, var fiendtlig innstilt og endte opp med å dø i kamp mot engelskmennene. Æthelstans virkelig store motstander var likevel kong Konstantin II av Skottland. Da Konstantin overga seg til Æthelstan i 927, brøt han pakten med sin egen overherre. Dette resulterte i Æthelstans invasjon av Skottland, i den nordligste ekspedisjonen siden romerne. Dette førte i sin tur til Konstantins invasjon av det nordlige England, sammen med sine vikingallierte i 937, og hans avgjørende tap mot Æthelstan ved Brunanburh, som i senere tid har blitt husket som «Den store krigen».
Alt var usikkert på denne tiden. Æthelstans død i 939 rystet England. Landet kunne ha kollapset fullstendig. Det faktum at etterfølgerne hans opprettholdt troskap og lojalitet til kongen (eller dronningen) og hans eller hennes lov, er imidlertid en av de viktigste handlingene i tidlig engelsk historie. Da armeene til jarl Godwin og kong Edvard Bekjenneren ble stilt opp mot hverandre og man var på randen av borgerkrig, forhandlet man seg dermed fram til fred fordi man «på begge sider hadde Englands beste menn», og at en konflikt «ville legge landet i ruiner», slik det sto å lese i Den angelsaksiske krønike for 1051. Sagt med andre ord: De hadde arvet en følelse av England som en nasjon. Dette kan ha bidratt til at Æthelstan på 1100-tallet ble husket som en slags Karl den store – en forestilling man kan gjenfinne i mange helte-fortellinger fra den engelske middelalderen og helt fram til den såkalte elisabetanske æraen.
Viktorianerne foreviget ham på glassmalerier og i historiebøker. Gilbert Scotts fasadearbeider framstiller ham som en from, kristen imperiebygger – slik de så på seg selv. I dag er synet på Æthelstans kongedømme skjemt av hans voldsomme kriger og feider, og måten han tvang folk til underkastelse på. Likevel har dagens England fremdeles sin virkelige opprinnelse i dette avgjørende øyeblikket på starten av 900-tallet.
Denne skulpturen av Æthelstan, i Malmesbury Abbey, ligger oppå en tom grav. Selv om den engelske kongen ble gravlagt i klosteret i 941, gikk beinrestene hans tapt under reformasjonen. Skulpturen er fra 1400-tallet.
