Romernes Roma

Et godt stykke unna de typiske turistgatene finner du fire sjarmerende nabolag som har beholdt sitt lokale særpreg.

TEKST Lisa Abend @LisaAbend FOTO River Thompson @riverthompson

Roma er kjent som Den evige stad, men som alle andre metropoler er den også i stadig endring. Yngre generasjoner overtar bystrøk som en gang sto lavt i kurs, og skaper nytt liv med sine kaffebarer, kunstgallerier og restauranter med kortreist mat. Noen av Romas utkantstrøk er i ferd med å innta en stadig mer sentral rolle, og er derfor vel verdt et besøk.

Monti
Best på: moderne håndverk og design

Sola flommer inn gjennom vinduet i verkstedet og lyser opp Uliana Medikovas lange hår der hun sitter konsentrert over mosaikkarbeidet sitt. Hun er ikke så ulik den engelen hun med stor flid forsøker å gjenskape av bitte små biter av gull som skal bli til vinger. Det er ettermiddag, og den sakrale stillheten i verkstedet får deg til å tenke på et renessansemaleri av engler i ensomhet. Bare en time tidligere var rommet fullt av besøkende som fikk prøve seg på mosaikkarbeid. Nå sitter Uliana igjen alene, fordypet i arbeidet som er bestilt av en ortodoks kirke, uanfektet av mine romantiske assosiasjoner. «Dette», sier hun og peker på mosaikken som hun og kollegene i Studio Cassio (studiocassio.com) bruker måneder på å lage og restaurere, «er ekte italienske kunstverk.» Monti er full av ekte italiensk kunst. Strøket ligger i gangavstand fra Termini jernbanestasjon og er sånn sett ganske sentralt, men tempoet her er helt annerledes. Her kan du søke tilflukt fra Romas ståk og bråk, og fra den moderne verdens «kjapt og billig»-mantra. Her står det gode håndverket fortsatt høyt i kurs. Det trenger ikke nødvendigvis å bety gammeldags, skjønt Montis okergule bygninger og skjulte bakgårder huser både sølvsmeder, glassblåsere og urmakere.

Verkstedene kan fint passe i en kulisse fra 1800-tallet, men også håndverkere med et mer moderne uttrykk er velkomne. Crilla (crilla.it) er et lite verksted som har spesialisert seg på hjemmeinnredning. Interiørarkitekt Cristina Ventura og partneren hennes har gitt nytt uttrykk til de fargerike jugend-gulvflisene som ble populære på slutten av 1800-tallet. Deres stilrene design har imidlertid en mer sofistikert, moderne palett. Ikke langt unna ligger Eugenia Barbatis butikk, Le NoU (facebook.com/lenoudue). Hun designer luftige, fargerike kjoler i ull og neopren. Hun inspiserer de nye rullene med rutestoff som nettopp har ankommet, mens hun forklarer hvor hun får ideene sine fra: «Jeg blir inspirert av alt mulig – av reiser, av noe jeg ser i avisen», sier hun, «men også av nabolaget her. Her har det alltid vært kreativitet.» Den kreative bakgrunnen er nettopp årsaken til at brødrene Francesco og Edoardo Giusti anså Monti som eneste aktuelle sted for å åpne butikk. På Rigodritto (rigodritto.it) lager og selger de møbler. Her er zen-inspirerte lamper med fot i håndreid tre og skjermer med pressede blader og blomster. De to brødrene deler på oppgavene – Eduardo tar seg av designet, mens Francesco setter det ut i praksis – men deres felles mål, sier Francesco, er «å få fram harmonien mellom natur og design.» Francesco er bekymret for at nabolaget er i ferd med å miste sitt gamle, opprinnelige særpreg og bli for alminnelig. «Før fantes det bare kunsthånd­verkere her», sier han. «Nå er det cocktailbarer og kaffebarer på hvert hjørne.»

Andre ser imidlertid de nye etableringene som et kjærkomment tilskudd som gir nytt liv til området. Fatamorgana (gelateriafatamorgana.com) har for eksempel det siste nye innen iskrem, og Maria Agnese har høstet ros for sine uortodokse iskremsmaker, som villfennikel og Kentucky-tobakk. Unge moteløver tiltrekkes av vintagebutikker som Moll Flanders (Facebook/mollflandersroma) og Pifebo (pifebo.com) samt loppemarkedet hver helg. Folk som Adriano Adrienti, medeier i vinbaren Ai Tre Scalini (facebook.com/aitrescalini), tror at det er plass til alle her. «Monti pleide kanskje å være litt mer ‘romersk’ før», sier han og ler. «Den gang strøket var kjent for sine kunstnere og horer, men det er faktisk mange som bor og jobber her. De føler at de hører til her.» Og Adrienti burde vite det; foreldrene hans møttes her i området, og ikke nok med det, Ai Tre Scalini er for en institusjon å regne i Monti. Utsiden er dekket av klatrende eføy, og innenfor er det en god miks av gammelt og nytt. Her får du følelsen av å sitte i en intim, lokal kneipe med stearinlys, samtidig som den virker som en lystig studentkro. Han og partneren kjøpte stedet i 2004, men da var den allerede en taverna med lang fartstid. Faktisk så lang at de en kveld fikk et overraskende besøk. Det var da en eldre kvinne kom inn og plutselig brast i gråt. «Under krigen, da hun var ung, pleide hun å komme hit for å møte sin tyske kjæreste», forteller han og blunker lurt. «De måtte holde det hemmelig, naturlig nok, og dette stedet fikk henne til å huske alt sammen.»

Ostiense
Best på: gatekunst og industriell stolthet

Ostiense ligger sør for Testaccio og var en gang i tiden Romas havn. Nå er skipsindustrien en saga blott, og gatekunstnere i verdensklassen har dekorert de grå flatene med over 30 store, fargesprakende kunstverk.

Via del Porto Fluviale er et nedlagt militærlager. Hele fasaden er fantastisk dekorert med ansikter i alle regnbuens farger, der bygningens dører og vinduer er forvandlet til øyne og munn. Gatekunstneren Blu går for å være en av de beste i sitt fag. Da han malte dette verket, var hensikten hans å gi noen et håp. «Det var rundt 100 familier som okkuperte bygningen, og de hadde fått ordre om utkastelse slik at huset kunne jevnes med jorden og erstattes av dyre leilighets­komplekser», sier Roberta Papaleo, engasjert byvandringsguide for Rovescio (rovescio.org), en organisasjon som aktivt støtter gatekunst. «Da Blu hørte om dette, bestemte han seg for å gjøre bygningen for vakker til å kunne rives.»

Det mangler ikke gatekunst i Roma, men den industrielle fortiden i Ostiense gir gatekunsten et ekstra spennende bakteppe. Som for eksempel på Via dei Magazzini Generali, der skjelettene av utrangerte gasstanker ruver bak to motstående murmalerier. Det ene er av J.B. Rock, der han i alfabetisk rekkefølge har portrettert de, stort sett berømte, personene som har påvirket ham; det andre er Sten & Lex’ sjablongerte portretter av strøkets hverdagsmennesker. «De to maleriene er i dialog med hverandre», sier Papaleo. «Og de viser oss hvordan kreativitet kan forandre et byområde.» Kombinasjonen av kunst og industri tas til nye høyder i Centrale Montemartini (centralemontemartini.org). Her framheves spenningen mellom industri og kunst. Grasiøse statuer og friser er plassert side om side med utrangerte maskiner i det som en gang på 1800-tallet var en kraftstasjon.

Testaccio
Best på: matrevolusjoner

Emiliano Martorelli kommer ut av kjøkkenet på Linari (pasticcerialinari.com) og legger bak seg en sky av melis. Han går gjennom konditoriet som har vært i familiens eie i tre generasjoner, og hilser varmt på stamkundene som nyter sin espresso. «Jeg gikk på samme skole som disse gutta», sier han før han omfavner hver og en av dem. «Og den damen der» – han peker på en godt voksen matrone som vinker til ham mens hun er halvveis gjennom en kremfylt sfogliatelle (skjellformet bakverk av butterdeig) – «hun har kjent meg siden jeg var baby.» Stedet er fylt med lokale stamgjester som dukker opp til faste tider; om morgenen skal de ha sin frokost-cornetto (croissant) og espresso, på formiddagen vil de ha en sandwich, til lunsj spiser de pasta her, og om kvelden sitter de her og tar en aperitivo. Mat og folk henger tett sammen i Testaccios brede, solfylte gater. Inntil nylig var dette hjemsted for Romas sentrale slakterhus. Fortiden er fortsatt synlig gjennom de mange skiltene utenfor slakterbutikkene rundt torget, der gamle menn samles for å spille bocce (italiensk kulespill). Det finnes imidlertid også tegn på nyskapning, som det nylig omplasserte markedet Testaccio Market (Via Beniamino Franklin), hvor grønnsakhandlerne lokker med perfekte artisjokker, og Fu(r) ture (Via Giovanni Battista Bodoni 4), en vegansk mote- og tilbehørsbutikk der Carlotta Filippini blant annet selger tøffe jakker og støvler laget av gjenvunnet plast og syntetisk lær.

 

Tonene av rumba når ut på brosteinen og avslører at de gamle slakterhusene nå også huser dansekurs. Bygningene rommer en brokete miks av kulturelle institusjoner, som en arkitektskole, et museum for samtids­kunst og en Michelin-restaurant. På søndager blir det ene hjørnet overtatt av et økologisk bondens marked.

Testaccio er også åsted for en kulinarisk innovasjon som enten er revolusjonær eller skandaløs, alt etter hvordan du ser det. Bakeren Stefano Callegari oppfant nemlig retten trappizzino en dag det slo ham at hvit pizza – en deig uten saus, kun penslet med olivenolje og salt – burde være mer enn bare tilbehør til kjøtt eller ost. «Jeg tenkte OK, jeg liker både pizza bianca og tradisjonsrike romerske retter som parmigiana og oksehale. Det kan jeg ikke bruke på en vanlig pizza bianca, for det ville falle av, men jeg kan forme den slik at det blir lommer, da får jeg begge deler.» Nå lager Callegari hundrevis av lommer i butikken sin Trapizzino (trapizzino.it) hver dag. En jevn strøm av mennesker står i kø for å få seg en lekkerbisken med fyll som kalvetunge i syrlig grønn saus eller rosmarinduftende kylling cacciatore. «Testaccio er stedet der romersk matlaging opprinnelig kommer fra», sier Callegari, «og det er fortsatt et veldig romersk sted.»

Den legendariske delikatesseforretningen Salumeria Volpetti (volpetti.com) har vært et landemerke i Testaccio i over et århundre og er også et veldig romersk sted. Butikken er så gammel, spøker innehaveren Matteo Tomljanovich, «at hvis du skraper på veggen, tyter det fett ut». Han og partneren kjøpte stedet for litt over ett år siden og har siden gjort det til sin livsoppgave å blåse nytt liv i strøkets gamle kulinariske arv. I disken bugner det av pølser fra hele Italia, og du kan velge mellom 150 forskjellige oster. Tomljanovich forkynner mer enn gjerne det glade budskap til kundene, om hvorfor et godt håndverk er bedre enn matvarene du kan kjøpe hos gigantkjedene. Han peker på et ostehjul av parmesan på størrelse med et middels møbel. «Du kan kjøpe billig, industriframstilt parmesan eller du kan komme hit og velge i parmesan laget av melk fra røde, brune eller hvite kuer. Ikke bare vet vi hvem som laget osten, vi vet også hvem som avlet dyrene. Slik ønsker vi å gjøre folk bevisste på hvor viktig disse tingene er.»

Pigneto
Best på: vin og cocktailer

Når du og kompisen går inn på vinbaren Il Tiaso
(iltiaso.com) og slår dere ned i stolene med sebraskinntrekk, er en samtale det aller første du får. Medeier og sommelier Andrea Franciotti tror ikke på menyer. Han foretrekker å prate med gjestene for å finne ut av hva de liker, og så velge ut en flaske som kan passe dem. Han kjenner de fleste vinprodusentene personlig. Baren er innredet med en vinhylle i antikt tre. «Folk kommer ikke hit for å drikke seg full», sier Franciotti idet han skjenker et glass til en elegant, men uformelt antrukket kvinne. «De kommer fordi det er autentisk. Du kan føle et sus av ekte historie her, det er ikke bare interiørdesign.»

Pigneto har massevis av historie, men ikke alt er like hyggelig. Et område drøye tre kilometer sørøst for Termini jernbanestasjon var inntil ganske nylig belastet med narkotika, prostitusjon og gjengkriminalitet. De nedslitte bygningene og politiets synlige nærvær vitner fortsatt om stedets røffe fortid.

Massimo Innocenti driver restauranten Necci dal 1924 (necci1924.com), som ble berømt etter at regissøren Pier Paolo Pasolini spilte inn en film her i 1961. Under Innocentis ledelse har Necci blitt en populær møteplass i Pignetos roligere avkrok. Fasadene ut mot gaten øst for toglinjen er en tilfeldig samling av lave hus med butikker og villaer fra ymse stilepoker. Restauranten er åpen fra frokost til sen kveld, og de lyse lokalene og den frodige hagen tiltrekker seg et variert klientell. Hit kommer eldre menn for sin morgenespresso, sigarett og avis, studenter sitter bøyd over bøker og sandwicher, og kjærestepar på date legger innpå med svart brød (som faktisk er svart, bakeren tilsetter kull for å få til effekten) og gnocchetti i en saus av kålrotpesto.

«Jeg flyttet hit i 2000», sier Innocenti, «fordi jeg var lei av stedet jeg bodde på – der var det bare banker, damer i pels og teite hunder. Pigneto virket ukjent og forlokkende. Jeg følte meg som en pioner.»

På den andre siden av toglinjen ligger den andre delen av Pigneto. Her skjer det meste på Via de Pigneto, en livlig gågate med barer, restauranter og en feministisk bokhandel, Tuba (cybertuba.org), som også er en sexleketøybutikk. De har gjennom en felles innsats bidratt til å skape et multikulturelt område, og fått et rykte for å ha et kult natteliv. Enn så lenge preges området heller ikke av gentrifisering. Pier Luigi de Angelis, bartenderen på Viveri (Via Pigneto 91), hjelper kveldens DJ med å rigge seg til i hjørnet før han gir gin-cocktailen min en avsluttende dash i det sukkerkantede glasset. Han stopper opp og reflekterer over omgivelsene sine. «Som alle andre steder i Roma er også Pigneto i endring», sier han. «Men heldigvis er det fortsatt et ordentlig boligområde.» Det varer kanskje ikke evig, men akkurat nå har Pigneto funnet den gylne middelvei.

Les flere artikler her.