Første verdenskrig hadde også endt med tysk kapitulasjon, men bortsett fra grensereguleringer og okkupasjonen av Rhinland og Saarland, ble ikke Tyskland selv besatt. Ved Casablanca-konferansen i 1943 og senere ved Jalta i februar 1945, ble derimot de allierte statslederne enige seg imellom om at en betingelsesløs tysk kapitulasjon var eneste akseptable utgang på krigen.
Selv om det hadde lyktes moderate krefter å kaste Hitler og nazistyret, ville det altså ikke være mulig å redde noen form for tysk selvstendighet etter nederlaget. Sammen med nazitoppenes fanatiske hensynsløshet mot sin egen befolkning, banet dette veien for en blodig sluttkamp som fortsatte lenge etter at det ble klart for enhver med et klart hode at krigen var avgjort.
Bakgrunn
Sluttkampen om Berlin kom til å involvere rundt 3,5 millioner mann. Samtidig er sluttakten i dramaet om andre verdenskrig tynt belagt med kilder. På tysk side ble mye ødelagt, samtidig som det generelle sammenbruddet i Wehrmacht også gikk ut over evne og vilje til å dokumentere begivenhetene. Seierherrene har også hatt grunn til å skjule detaljene.1 På den annen side førte regimets sammenbrudd til at pressesensuren i Berlin brøt sammen de siste dagene, og dermed kunne i alle fall utenlandske korrespondenter rapportere tilnærmet fritt om det som skjedde under Det tredje rikes siste krampetrekninger.2
Våren 1945 var tyskerne på retrett på alle fronter. De hadde tapt kampen om luftrommet over Tyskland, og allierte fly kunne operere som de ville, både i støtte for egne operasjoner på bakken og i angrep mot tysk infrastruktur og krigsindustri. På bakken hadde Tyskland lidd alvorlige nederlag ved Stalingrad, Kursk, i Normandie, Ardennene, Italia og Polen. I øst hadde Den røde armé erobret de gamle tyske landskapene Øst-Preussen og Schlesien i dagens Polen, og hadde tre fronter (tilsv. en armégruppe) langs Oder–Neisse-linjen som utgjør det moderne Tysklands østgrense. Langs østfronten sto seks millioner russiske soldater og i vest tre millioner britiske og amerikanske. Mot dette kunne tyskerne fortsatt mønstre fem millioner mann. Men dette innbefattet alt fra hardbarkede veteraner til Hitlerjugend ned i 12-årsalderen, gamle menn og avdelinger rekruttert blant krigsfanger.
De tyske enhetene var dessuten spredt over et stort område, fra Norge i nord, til Italia og vestlige Jugoslavia i sør. De holdt sammenhengende forsvarslinjer langs elvene Oder og Elben, i tillegg til isolerte enklaver ut i Latvoa, Dodekanese-øyene i Egerhavet og øyene i Den engelske kanal.3 Særlig i Italia og Norge insisterte Hitler på å holde store styrker, til tross for råd fra sine generaler om å evakuere dem og sette de inn i forsvaret av selve Tyskland. I februar gjorde han også et risikabelt og kostbart forsøk på å gjenerobre Budapest, og brakk dermed ryggen på 6. SS panserarmé, som til da hadde vært en av de sterkeste gjenværende formasjonene. Han hadde også trukket divisjoner ut av Oder–Neisse-linjen for å forsvare Wien og Praha. I tillegg lå tysk krigsindustri i ruiner, store fabrikkområder i Schliesen og Ruhr var falt på allierte hender, og de som fortsatt var intakt fikk knapt råvarer inn og produkter ut fordi transport og drivstoff ikke var å oppdrive.
Fra vest nærmet også feltmarskalk Bernard L. Montgomerys 21th Army Group seg i stor hastighet etter å ha trengt gjennom industribyene i Ruhr-området. De møtte liten motstand, ikke minst fordi de fleste tyske soldater foretrakk å overgi seg til vestmaktene fremfor til russerne. I januar 1945 forelå det en grovt utarbeidet plan hvor Berlin var det endelige målet for britiske og amerikanske angrep våren 1945. Men i slutten av mars kunngjorde øverstkommanderende i Vest-Europa, den amerikanske generalen Dwight D. Eisenhower, en endring i planene. I stedet for å bli sendt mot Berlin, ble Montgomery dirigert mot Nederland og Nord-Tyskland. Tyngdepunktet ble flyttet sørover og general Omar Bradleys 12th Army Group, skulle oppnå forbindelse med sovjeterne i området rundt Dresden. Bakgrunnen for Eisenhowers prioritering var todelt. For det første fryktet han at naziregimet skulle flykte sørover og fortsette kampen fra det fjellrike Sør-Tyskland.4 Han var dessuten lite villig til å ofre amerikanske og britiske liv for områder som han visste ville falle inn under sovjetisk kontroll når krigen var over.
Eisenhower fikk planene presentert for Stalin, men da den sovjetiske diktatoren ble fortalt at vestmaktene ikke ville gå for Berlin, ble han mer overbevist enn noen gang om at det var nettopp dét de ville gjøre. Dette ble bakgrunnen for et halsbrekkende kappløp som kostet tusener av sovjetiske soldater livet helt unødig. Winston Churchill ble også i harnisk da han fikk forelagt planene. Han skrev til den dødssyke amerikanske presidenten, Franklin D. Roosevelt og pekte på hvor viktig det var at en anglo-amerikansk styrke ble først til å nå Berlin. Dersom russerne vant kappløpet, ville det bygge opp under oppfatningen om at deres innsats hadde vært mest avgjørende for krigens utfall. Churchill fryktet også at de etter Nazi-Tysklands nederlag ville rulle videre vestover og legge resten av Europa under seg eller ikke gi slipp på de delene av Tyskland som skulle besettes av USA og Storbritannia. Med kontroll over Berlin og størst mulig del av resten av Tyskland, mente Churchill at vestmaktene kunne avskrekke Stalin. Men Eisenhower satte foten ned.
Et kappløp i kappløpet
Stalin meddelte Eisenhower at han ville først ville angripe Berlin i mai, men ga straks sine mest profilerte frontkommandanter, generalene Ivan Konev og Georgij Zjukhov, frist på 48 timer med å komme opp med en plan for å innta Nazi-Tysklands hovedstad. For Operasjon Berlin ble det avsatt 2,5 millioner mann, fordelt på tre fronter (1. og 2. hviterussiske og 1. ukrainske front). Mellom seg hadde de halvparten av stridsvognene i hele Den røde armé og en tredjedel av alt artilleriet. I det fjerne kunne de sovjetiske soldatene alt se horisonten som var farget rødt etter de siste britiske og amerikanske luftangrepene mot den tyske hovedstaden. Den sovjetiske overkommandoen, Stavka bygde en modell av Berlin for planlegging og gjennomgang av de enkelte enhetenes oppdrag. Som guider, formidlere av propaganda, infiltrering og subversjon brukte russerne også såkalte «Seydlitz-tropper», tyskere som hadde gått i sovjetisk tjeneste (oppkalt etter general Walther Kurt von Seydlitz-Kurzbach, tatt til fange ved Stalingrad og som senere organiserte anti-nazistisk arbeid blant tyske krigsfanger i sovjetisk varetekt). Disse bar tyske uniformer, men med alle insignia fjernet og med armbind med de gamle tyske fargene svart, hvit og rødt.
Zjukhov hadde hatt som intensjon å angripe Berlin i februar. Over den tynne elveisen hadde det store brohodet rundt Küstrin blitt sikret, i tillegg til flere mindre krysningspunkter. Men de russiske mannskapene var utkjørt etter uker med harde kamper, og Stalin beordret Zjukhov til først å renske opp i Pommern. Konevs 1. ukrainske front lå langs østbredden av Neisse, rundt 12 mil sørøst for Berlin. Ifølge hans plan skulle angrepet startes med et to og en halv times langt artilleribombardement fra 7500 kanoner. Ved daggry skulle elva røyklegges og to stridsvognarmeer og fem infanteriarmeer fraktes over. I alt over 500 000 mann. På den andre siden skulle stridsvognene konsentreres på nordflanken, de skulle slå seg gjennom de tyske linjene og svinge nordvestover mot Berlin. Konevs plan inkluderte derimot to armeer som han enda ikke hadde fått under sin kommando.
Zjukhovs 1. hviterussiske front lå langs Oder, rundt 8 mil øst for Berlin, og hadde i tillegg et brohode på vestsiden av elva, ved Küstrin. Hans innledende bombardement ville inkludere hele 10 000 kanoner. Til sammen disponerte han 77 geværdivisjoner og 7 panserkorps, i alt 3155 stridsvogner og selvdrevne kanoner. For å forvirre tyskerne skulle 140 søkelys slås på for å blende fienden. To stridsvognarmeer og fire infanteriarmeer ville rykke frem ut av brohodet, med ytterligere to armeer på hver flanke. Stalin ga Zjukhov grønt lys for å angripe siden han var nærmest og bedre forberedt. 1. hviterussiske front hadde en organisk luftarmé, men foran Berlin ble han også tildelt 18. luftarmé, med bl.a. tunge bombefly fra Stavkas reserver. I tillegg skulle 2. hviterussiske fronts 4. luftarmé og Den baltiske flåtens luftstyrker bistå i operasjonens første tre dager. Sammen med et polsk flykorps utgjorde dette til sammen ca. 7500 fly. Av disse var 2267 bombefly, 1709 jagerbombere og 3279 jagerfly. Stridsvognavdelingene fikk førsteprioritet på luftstøtte. Dnepr-flåten ble også sendt for å operere på de mange elvene og kanalene i Berlin-området. Zjukhovs nordflanke var dekket av marskalk Rokossovskijs 2. hviterussiske front. Startdato for offensiven ble satt til 16. april, noe som bare ga 13 dager til forberedelser. Rokossovskij skulle starte sin offensiv 20. april.
Samtidig fikk Konev ordre om å støtte operasjonen ved å ødelegge tyske styrker sør for Berlin, med Leipzig og Dresden som sekundære mål. Men Stalin nørte opp under rivaliseringen mellom de to feltmarskalkene ved å gi Konev grønt lys for å gå mot Berlin dersom han trodde han kunne slå Zjukhov og grenselinjen mellom de to frontenes sektorer var bare tegnet opp frem til Lübben, 70 km sørøst for Berlin. Implisitt betydde dette at Konev kunne dreie nordover dersom han nådde frem hit før Zjukhov hadde tatt Berlin. Russerne begynte også å merke de lange forsyningslinjene. Det sovjetiske jernbanenettet var veldig sentralisert, slik at nesten alle forsyningene måtte gå gjennom Moskva, enten de kom fra Det fjerne østen, Kaukasus eller Murmansk. Tyskernes brente jords taktikk medførte også at linjene vestover var ødelagt, dessuten var sporvidden forskjellig. Den røde armé var derfor i stor grad avhengig av hester og amerikanske lastebiler for å få frem forsyningene til fronten, og troppene levde på amerikanske feltrasjoner. På dette tidspunkt i krigen merket de også at mannskapsreservene begynte å ta slutt, uten at det førte til noe større bekymring for de store tapene.
Fra 30. mars viste tyskernes rekognoseringsflyginger at flere russiske konvoier beveget seg i retning Küstrin og Frankfurt. Oppbyggingen var så omfattende og overlegenheten så stor, at sovjeterne ikke brydde seg særlig om kamuflering eller andre tiltak for å skjule sin kapasitet eller intensjoner. Flere broer ble bygd over Oder, og tyskerne forsøkte å ødelegge dem med bombing fra luften og dykkere, uten å lykkes. 14. april begynte russerne å rekognosere i styrke ut fra brohodet rundt Küstrin, for å teste forsvarslinjene og begynne ryddingen av miner og hindre. Den dagen alene hevdet tyskerne å ha slått ut 200 sovjetiske stridsvogner. Men også forsvarerne tok tap, og i motsetning til angriperen, kunne de ikke erstatte dem. Avhør av sovjetiske krigsfanger avslørte at et større angrep var i emning. Henrichi valgte derfor å etterlate bare en liten ettertrygd i de forreste stillingene, for at ikke hovedstyrken skulle bli fullstendig tilintetgjort i det ødeleggende bombardementet han visste ville komme i begynnelsen av angrepet.
15. april krysset USAs 9th Army Elbe, under general William Simpson. Simpson hadde bare restene av general Walter Wencks 12. armé mellom seg og Berlin, men Eisenhower beordret ham til å gjøre holdt frem til det ble oppnådd kontakt med Den røde armé nær Dresden. Neste dag klokka fire om morgenen begynte Zjukhovs bombardement foran utbruddet fra brohodet ved Küstrin, i det som var den største konsentrasjonen av artilleriild så langt på Østfronten. Det ble senere beregnet at 1. hviterussiske front fyrte av 1 235 000 granater den første dagen alene, eller om lag 98 000 tonn. Alt i artilleriildens vei ble lagt i grus. Landsbyer ble redusert til rykende ruiner og store skogområder brant opp. Etter 35 minutter satte de sovjetiske avdelingene seg i bevegelse. Fra oppsnappede tyske radiomeldinger fikk britene og amerikanerne nyss om at den sovjetiske offensiven mot Berlin var under oppseiling, og på spørsmål svarte Stalin, at hovedmålet fortatt lå sør for hovedstaden.5
Bunkerland
På tysk side fjernet nazitoppene seg stadig mer fra virkeligheten. Propagandaminister Joseph Goebbels mottok nyheten om Roosevelts død 13. april som et tegn på at lykken var i ferd med å snu for Tyskland. Over Hitlers kontorpult i bunkeren under Rikskanselliet, hvor han hadde oppholdt seg siden 16. januar, hang et bilde av Fredrik den store, som hadde vært i en tilsvarende situasjon i 1762 under den europeiske sjuårskrigen, da tsarina Elizabeths døde og etterfølgeren tsar Peter III trakk sine tropper ut av Berlin. I bunkeren var det nå et sterkt håp om at vestmaktene, ved Roosevelts død, skulle innse at Sovjetunionen var deres felles fiende og slutte fred med Tyskland. Dagen etter inntok Den røde armé Wien.
Taket på bunkeren var over fem meter tykt, men kommunikasjonen med omverdenen bestod av en radio og et telefonsamband. De 19 rommene var trange og sparsommelig innredet, mens Wehrmachts overkommando holdt til i en romslig bunker i Zossen, bare 30 kilometer fra Berlin. Hvorfor Hitler ikke opptok sin kommandoplass her, kan ha skyldtes hans mistro til generalene. I bunkerens operasjonsrom hang det kart hvor små flagg markerte tyske enheter, hvorav mange ikke lenger eksisterte. Det stoppet imidlertid ikke Hitler fra å gi dem stadig mer fantasifulle oppdrag. Men svært få av hans nærmeste medarbeidere turte å si fra om hvor landet virkelig lå, de oppmuntret snarere Hitler i hans vrangforestillinger for å mele sin egen kake. Ett av unntakene var siste sjefen for Oberkommando der Wehrmacht, generaloberst Heinz Guderian, arkitekten bak det operasjonelle konseptet kjent som Blitzkrieg, som hadde brakt Hitler suksess i krigens første år. 28. mars hadde han forsøkt å overbevise Føreren om at tiden var inne til å forhandle om overgivelse. Tyskland var ikke lengre inne i den tolvte time engang, sa han – klokka var allerede fem over. Men Hitler svarte bare med å avskjedige Guderian.
Göring og Himmler gjorde et siste forsøk på å overtale Hitler til å forlate byen, men Føreren nektet. Samtidig spilte Himmler et dobbeltspill bak Hitlers rygg i et forsøk på å redde sitt eget skinn, med hemmelige forhandlinger med Røde Kors om frigjøring av jøder fra dødsleirene. På sin bursdag 20. april gjorde Hitler sin siste offentlige gjerning da han inspiserte en oppstilling av Hitlerjugend og tildelte noen av dem jernkorset for å ha angrepet sovjetiske stridsvogner. Et filmklipp fra en tilsvarende anledning 20. mars er ofte feilaktig blitt knyttet til dette. Dette er så vidt kjent det siste offisielle bilde og filmklipp av Hitler. Han er der tydelig syk og medtatt, og hans venstre hånd skjelver slik at han må bruke den høyre til å holde den i ro bak ryggen. Han kunne derfor ikke selv feste medaljene på brystet til sine barnesoldater. Bursdagsselskapet var også anledningen da mange av nazitoppene sa sitt farvel med der Führer og stakk hver til sitt. Ute i Berlins gater var det en stående vits at det ville ta russerne to timer og ett kvarter å innta Berlin. To timer på å le seg ferdig, og ett kvarter for å rive ned alle barrikadene. Men Nazipartiets klamme hånd lå fortsatt over det tyske samfunnet og slo nådeløst til på selv minste mistanke om svartebørshandel eller opposisjon til regimet.
Over Oder
Armégruppe Vistula, som stod mellom Berlin og russerne, besto av rundt 500 000 mann fordelt på 9. armé og 3. panserarmé, men manglet mye essensielt utstyr og samband. Sovjetiske beregninger av styrken var omtrent det dobbelte, i hovedsak basert på at enhetene i armégruppen var ved full styrke. I støtte hadde de i teorien 300 kampfly, men mangelen på både flybaser og drivstoff gjorde at den reelle styrken var mindre enn tallet tilsa. Gruppen hadde blitt dannet på initiativ av Heinz Guderian da det hadde oppstått et gap mellom de tyske formasjonene mellom elvene Oder og Vistulas øvre løp. Mot Guderians råd, ble kommandoen gitt til Heinrich Himmler. Reichführer Himmler viste seg imidlertid så udugelig at kommandoen ble overført til general Gotthard Heinrici den 20. mars.
Heinrici ble regnet som Tysklands fremste ekspert på defensiv krigføring, en operasjonsform som var blitt sterkt neglisjert i Det tredje rikes offisersutdanning. Hans metoder var basert på god etterretning som lot ham konsentrere styrke på riktig sted til riktig tid, og å trekke tilbake første forsvarslinje like før sovjeterne satte i gang sitt åpningsbombardement. Heinrici var kortvokst og stillferdig, og med bakgrunn fra en tradisjonsrik militæraristokratisk familie, var han slett ikke en mann etter Hitlers hjerte. Da hjalp det heller ikke at han flere ganger ignorerte naziledelsens hodeløse ordre. Heri lå også noe av nøkkelen til hans suksess. Han opplevde å bli sparket flere ganger, men ble alltid tatt inn i varmen igjen fordi Hitler ikke klarte seg uten hans dyktighet.
Foran slaget om Berlin sto 3. panserarmé under general Hasso von Manteuffel i nord. Denne besto bare av staben til den opprinnelige panserarmeen som tidligere hadde blitt tilintetgjort i Øst-Preussen. Resten av bestanddelene var opprinnelig blitt satt opp som 11. SS-panserarmé, men endret siden betegnelse. Sør for 3. panserarmé sto 9. armé under general Theodor Busse, som hadde fått hard medfart under slaget om Warszawa og var i slutten av mars, under reorganisering. Formasjonen skulle bære hovedbyrden av det sovjetiske fremstøtet mot Berlin og hadde 512 stridsvogner og stormkanoner i tillegg til 700 artilleristykker. Armégruppe Vistula hadde opprinnelig også bestått av 2. armé, men denne hadde blitt avskåret av russernes offensiv i Øst-Pommern og trakk seg tilbake til Danzig (Gdansk) hvor den ble tilintetgjort. I tillegg befant restene av 30 divisjoner seg rundt omkring Berlin. På armégruppens sørflanke lå feltmarskalk Ferdinand Schörners Armégruppe Sentrum.
9. armé hadde gravd seg ned på Seelow-åsene slik at de blokkerte motorveien mellom Küstrin og Berlin, og Zjukhovs første mål var å renske denne forsvarslinjen. Klokka tre om morgenen 16. april satte sovjeterne inn sitt åpningsbombardement mot de tyske stillingene langs vestbredden av Oder. Samtidig angrep 745 bombefly byene Letschin, Langsow, Werbig, Seelow, Friedersdorf og Dogelin. Men Zjukhovs granater havnet stort sett i tomme skyttergraver. Men de som fortsatt var i live blant den lille ettertrygden var fullstendig lammet, og de fleste var i sjokk og hadde ukontrollerte skjelvinger. Lyskasterne som ble slått på virket imidlertid mot sin hensikt. Britene hadde tidligere brukt tilsvarende hjelpemidler, men da ble lysstrålen rettet mot skyene slik at de reflekterte ned mot bakken ovenfra. Russerne rettet imidlertid lyset flatt fremover i røyken og tåka langs bakken, og de russiske troppene ble både nattblinde og redde for at de dannet silhuett for fienden. Offiserer i fremste linje meldte tilbake at lyskasterne måtte slås av, men da det ble gjort, kom det kontraordre ovenfra. Flere steder oppsto det munnhuggeri, og angrepet stoppet opp da flere enheter besluttet å vente til daggry før de fortsatte. Dette forstyrret også artilleriplanen, i tillegg måtte flesteparten av flyangrepene mot de tyske stillingene avbrytes da hele Oder-dalen lå innhyllet i tykk tåke.6
Da 8. gardearmé og 3. og 4. sjokkarmé rykket frem, var det nesten ikke en eneste død tysker å se. Tyskerne lå lenger opp i åsen og ventet tålmodig for å spare på ammunisjonen. Det begynte også å vise seg at sovjeterne hadde fullstendig feilberegnet terrenget som operasjonen skulle foregå i, trolig på grunn av den korte tiden de hadde hatt til å rekognosere og planlegge. De tyske stridsvognene og artilleriet var deployert på platået oppe på åsen, ute av syne for de fremrykkende russerne. For å unngå å kjøre seg fast i myrene, holdt de sovjetiske stridsvognene seg til veiene, og oppå satt infanteriet, noe som kanaliserte angrepet inn i noen få, forutsigbare korridorer. Da de fremste stillingene ble evakuert, havnet 9. fallskjermdivisjon i første linje, midt i fremrykningsveien for de sovjetiske angrepsspissene. Til tross for navnet, besto denne av bakkepersonell fra Luftwaffe med flyløse piloter som offiserer. Idet de første russiske stridsvognene nærmet seg landsbyen Seelow, åpnet det tyske artilleriet ild oppe i åsen. Stridsvogner eksploderte mens infanteriet som satt oppå ble kastet i været. «Fallskjermsoldatene» åpnet deretter ild med alt de hadde og ødela flere stridsvogner og meide ned infanteristene som fulgte etter.
Zjukhov ble rasende over stillstanden og sendte inn sine to stridsvognarmeer. Disse skulle egentlig utnytte gjennombruddet, men ble nå sendt inn for å bidra til å skape det. Det han oppnådde med dette, var imidlertid å skape en gedigen trafikkork. Optimismen begynte samtidig å spre seg blant de tyske forsvarerne på Seelow-åsene, som snart ble forsterket av 56. panserkorps. Men Heinrici visste at det verste gjensto. 17. april satte Zjukhov inn 47. armé, som han til da hadde holdt i reserve, og pisket samtidig på sjefene for enhetene som hadde kjørt seg fast, for at de skulle få i gang fremrykkingen igjen. I to dager hadde 1. hviterussiske fronts angrep stått i stampe, og infanteriet måtte sakte, men sikkert jobbet seg meter for meter oppover åssidene. Fremstøtene ble konsentrert mot landsbyene Seelow og Wriesen, og utover dagen begynte russernes overtak i antall å betale seg. De stormet frem, og tyskerne kunne meie dem ned helt til de gikk tom for ammunisjon og ble overrent. De tyske forsvarslinjene ble presset bakover, men holdt.
Samtidig hadde Konev større fremdrift i sør med sine 500 000 mann og 1400 stridsvogner. Etter et 40 minutter langt åpningsbombardement, krysset hans sju armeer Neisse-elva langs en 29 km bred front den 16. april klokka fem om morgenen. Fly slapp røykbomber mens ingeniørsoldater jobbet på spreng for å få slått broer over den brede, strie elva. 133 brohoder ble skapt langs et 30 kilometer bredt belte. Mens Il2 Sturmovik jagerbombere angrep mål foran, ledet 13. og 5. gardearmé an, mens 3. og 4. gardestridsvognarmé fulgte etter. Tyskernes 4. panserarmé ble tatt fullstendig på senga siden all etterretning tydet på at russerne ville krysse mye lenger sør og gå mot Praha. Etter å ha slått tilbake flere innledende tyske motangrep, brøt Konevs styrker gjennom og kunne rykke frem gjennom furuskogene sør for Berlin. Zjukhovs problemer hadde gjort Stalin rasende, og han ga rivalen Konev ordre om å vende sine styrker mot Berlin sør. I nord angrep Rokkosovskijs 2. hviterussiske front Manteuffels 3. panserarmé. Og Konev visste, at dersom han nådde Lübben før Zjukhov, hadde han en sjanse til å vinne kappløpet om Berlin. De resterende to armeene under Konev, 52. armé og 2. polske armé, rykket samtidig frem mot Dresden. Heinrici ville trekke ut de 30 000 soldatene som holdt Frankfurt an der Oder og sette disse inn i et motangrep mot Konevs styrker, som rykket frem mot Berlin i sør, for å opprettholde forbindelsen til feltmarskalk Ferdinand Schörners Armégruppe Sentrum i Tsjekkoslovakia. Dersom denne ble brutt, sto det bare en håndfull tyske soldater mellom Konev og Berlin. Problemet var bare at Hitler hadde erklært Frankfurt an der Oder som «befestet by». Helt siden Stalingrad hadde en rekke steder blitt erklært for å være «befestet». I teorien skulle disse binde opp store allierte styrker og sinke fremrykkingen, og enhver retrett fra disse var strengt forbudt. Men i realiteten ble de enten knust eller simpelthen forbigått. Følgelig nektet Hitler at troppene i byen ble trukket ut.
Imens hadde Konev fortsatt kurs mot Elben og hadde enda ikke fått klarsignal fra Stalin til å dreie nordover og mot Berlin. Ved middagstid 17. april nådde de bredden av elva Spree og hadde så langt utslettet tre tyske divisjoner. De fant to vadesteder og to av gardestridsvognarmeene krysset umiddelbart uten å måtte vente på pongtongbroer. Den kvelden avla Konev rapport om sin fremgang til Stalin over telefon. Han fikk samtidig grønt lys for å gå mot Berlin. Straks etterpå ga han sine to stridsvognarmeer ordre om å dreie kursen nordvestover. På veien skulle de unngå frontalangrep mot sterkt befestede steder og overlate disse til armeene som fulgte etter. De skulle også sørge for å trekke langt nok vestover til å avskjære byen. Fremgangen fortsatte neste dag, og 4. gardestridsvogndivisjon, under Dimitrij Leljusjenko, tilbakela 45 kilometer og 3. gardestridsvogndivisjon, under general Pavel Rybalko, klarte 18. Og på Seelow-høydene holdt de tyske linjene fortsatt den 18. april. Zjukhov ble mer og mer desperat. Han beordret en rekke halsbrekkende frontalangrep og truet med å skyte alle som ikke rykket fremover.
Den tyske optimismen, som hadde nådd helt frem til Hitlers bunker inne i Berlin, bleknet rask 19. april. 8. gardearmé og 1. gardestridsvognarmé klarte å kjempe seg helt frem til Müncheberg, bare 30 kilometer fra bygrensa til Berlin. Samme dag avanserte også Konevs styrker ytterligere 50 kilometer. 20. april klarte Leljusjenkos 4. gardestridsvognarmé å avansere 46 kilometer og stod nå bare 35 kilometer fra Berlin til tross for kraftig tysk motstand. Rybalko klarte 60 og nærmet seg nå det tyske hovedkvarteret i Zossen. Det eneste som stod mellom Berlin og hans 3. gardestridsvognarmé var den 250 mann store vaktstyrken ved OKW-hovedkvarteret. Generalløytnant Hans Krebs, som hadde overtatt som generalstabssjef etter at Heinz Guderian fikk sparken 28. mars, sendte vaktstyrken for å møte Rybalkos stridsvogner. Men foretaket var håpløst, og Zossen måtte rømmes i all hast.
21. april kunne sovjetiske soldater se Berlin fra omkringliggende høydedrag, og sovjetiske artillerigranater begynte å falle inne i byen. De første rammet Hermannsplatz kl. 11.30 og drepte en stor gruppe av sivile som stod i butikkø. Sovjeterne skjøt i alt 25 600 tonn artillerigranater og raketter mot Berlin, nesten halvparten av mengden som britene og amerikanerne slapp av bomber fra luften under hele krigen. Situasjonen begynte nå å bli kritisk for 9. armé som var i ferd med å bli fullstendig avskåret, og Hitler avslo Heinricis bønn om å få trekke den nærmere Berlin. I nord var også Manteuffels 3. panserarmé i ferd med å presses tilbake av Rokossovskijs 1. hviterussiske front. Straks disse hadde klart å konsolidere brohodene på vestsiden av Oder, kunne ikke Manteuffel ha håp om å holde ut stort mer enn et par dager.
Hitlers fantomhåp nå var «Kampgruppe Steiner», ledet av general i Waffen-SS, Felix Steiner. Steiner hadde ledet 11. SS-panserarmé i Pommern, men etter nederlaget der hadde restene av hans avdelinger blitt fordelt til Manteuffels 3. panserarmé. Steiner hadde lite til overs for drill og puss. Hans filosofi var at soldatene måtte være i stand til å ta egne avgjørelser og være snarrådige i situasjoner der soldattyper som ble utsatt for den vanlige kaserneeksersisen, ble handlingslammet om det ikke fantes noen offiserer i nærheten til å gi dem ordre.7 Han kunne være hard og kravstor, men var veldig populær blant sine menn. Desto mindre populær var han hos Himmler, som han ikke tok fem flate øre for å si imot. Steiners popularitet og dyktighet gjorde det imidlertid vanskelig for Himmler å ta igjen. Men Steiner var en general etter Hitlers hjerte, og 21. april rasket Føreren sammen tre divisjoner til en kampgruppe under hans kommando, for at den straks skulle gå til motangrep mot Zjukhovs angrepsspisser nord for Berlin. Problemene var at disse «divisjonene» var spredd over hele Berlin-området og manglet vesentlig materiell. Og med fienden på dørterskelen og uten transportmidler, skulle oppsetningen vise seg nesten umulig å gjennomføre. Neste morgen spurte Hitler etter Steiner og angrepet hans, men ingen av offiserene som var til stede kunne gi føreren noe svar. I virkeligheten hadde Steiner bare klart å samle 10 000 mann som var i ferd med å gå i stilling langs Finow-kanalen. Imens brøt Zjukhovs infanteri av sørover mot Berlin, og panserspissene raste videre for å avskjære Berlin mot vest og nådde snart Oranienburg. Samtidig fortsatte Heinrici å trygle og be om å få trekke 9. armé nærmere Berlin.
På ettermiddagsmøtet spurte Hitler igjen etter Steiners motangrep. Generalene forsøkte i det lengste å unngå spørsmålet, men måtte til slutt innrømme at oppsetningen ennå ikke var fullført. Hitler fikk da et raserianfall av episke proporsjoner, som skremte selv de som hadde lang erfaring med hans humør. Han ropte og skrek at til og med SS hadde forrådet ham, og at krigen var tapt. Deretter falt Hitler sammen som i transe, en likeså skremmende opplevelse for de som var til stede som selve anfallet. Han oppfordret generalene til å flykte fra Berlin mens det enda var mulig, mens han selv skulle bli i byen og enten seire eller dø i forsøket. Nyheten om Hitlers sammenbrudd spredte seg raskt, og det som fulgte var et intrigespill regissert av sjefen for Nazipartiet, Martin Bormann, hvor både Himmler og Göring ble spilt utover sidelinjen.
En av årsakene til at både Zjukhov og Konev sendte tropper rundt hver sin side av Berlin, var å hindre at amerikanerne blandet seg inn i kampen om Berlin. Men de hadde lite å frykte. Da de fikk kontakt med Simpsons armé ved Torgau 25. april, hadde de tyskerne amerikanerne hadde hatt overfor seg, forduftet for to dager siden, og de hadde ikke rykket frem for å fylle vakuumet. Styrken det var snakk om var general Walter Wencks 12. armé, som var blitt beordret til Berlin på initiativ av Jodl. Tyskerne hadde fått fatt i den allierte planen for okkupasjonen av Tyskland og gamblet nå på at amerikanerne ikke ville ofre liv for å erobre deler av landet som Sovjetunionen skulle okkupere. De hadde også observert at de ikke hadde anstrengt seg for å krysse Elbe i særlig antall.8 12. armé ble nok en fiksering for Hitler i dødskampen, selve mirakelet som skulle redde Det tredje rike. Men også den bestod av den samme blandingen av sammenraskede mannskaper med mangelfulle oppsetninger og materiell. Men det var ingenting å si på ledelsen av den, verken på Wenck eller de andre offiserene.
Målet i operasjonsordren Hitler skrev til 12. armé 23. april var enkel – «Berlin må forbli tysk». Planen var å skape forbindelse med 9. armé, og sammen skulle de to formasjonene komme Berlin til unnsetning. Dette medførte også at general Busse endelig fikk tillatelse til å trekke 9. armé i retning Berlin, men en av divisjonene skulle angripe vestover for å oppnå kontakt med Wenck. Hitler ga nå også garnisonen i Frankfurt an der Oder tillatelse til å slå seg ut og trekke vestover. For å møte en potensiell trussel fra 9. armé, hadde Konev allerede plassert et korps i forsvarstillinger rundt komponisten Wagners hjemby, Bayreuth. Igjennom byen gikk det en motorvei som han regnet med at enten 9. eller 12. armé kom til å måtte benytte den ene eller andre retningen. Konev hadde latt to armeer fortsette vestover for enten å linke opp med amerikanerne, eller møte Wencks styrker. Det var det siste som snart skjedde, og tyskerne angrep med slik intensitet at russerne var overbevist om at de forberedte en motoffensiv.
Men samtidig hadde Stalin gitt ordre om å fullføre omringningen av 9. armé, og fristen var satt til 24. april. Zjukhov og Konev sendte tre armeer hver for å ta seg av general Busse, og omringningen ble fullført innen fristen. Nå nærmet åtte sovjetiske armeer seg Berlin flere steder langs den 90 kilometer lange bygrensa. Konev merket seg at det ble tettere og tettere mellom fiendens forsvarsstillinger, og de var støttet av stadig mer artilleri og stridsvogner. Spesielt vanskelig var det å forsere den 50 meter brede Tetow-kanalen. Broene over den var enten sprengt eller sterkt underminerte, og 12 kilometer av nordbredden var besatt av 15 000 tyskere, støttet av 200 kanoner og bombekastere, 130 stridsvogner og stormkanoner. General Rybalko ledet angrepet og hadde samlet nesten 3000 kanoner, bombekastere og selvdrevent artilleri. Kl 6.20 den 24. april begynte bombardementet. Motstanden under kryssingen var sterk, og ikke før klokka 13 lyktes det å slå pongtongbroer over slik at stridsvognene kunne krysse. Også etter gjennombruddet fortsatte kampene langs kanalen i flere dager.
Ved Tempelhof-flyplassen øst for Rybalkos krysningspunkt, støtte general Vasilij Tsjujkovs 8. gardearmé igjen sammen med Müncheberg-divisjonen, som de også hadde kjempet mot på Seelow-åsene. Den tyske divisjonen var satt sammen rundt panserskolen i Müncheberg og holdt 24. april enda ut ved flyplassen. Men enheten ble stadig beordret til å sende enheter stykkevis og delt mot ulike mål rundt Berlin, og disse kom aldri tilbake. Samtidig, på nordsiden av byen, var tre av Zjukhovs armeer på vei inn i byen. Allerede 21. april ble det pekt ut en bataljon fra Zjukhovs 3. sjokkarmé som skulle heise det sovjetiske flagget på Riksdagsbygningen, men tre dager så det stygt ut for at Konev skulle slå dem. Men så grep Stalin inn. Han trakk opp en ny sektorgrense mellom 1. hviterussiske front og 1. ukrainske front som sikret Zjukhov den ultimate æren.
På tysk side hadde Steiners forsinkelser ført til at Hitler avsatte ham. Han skulle egentlig ha blitt erstattet av generalløytnant Rudolph Holste, en av Wencks korpssjefer, men han ville ikke ha stillingen så de ble enige seg imellom om at Steiner skulle fortsette. 23. april angrep Steiner med det han hadde, og skulle egentlig forsøke å få kontakt med 56. korps i 9. armé, men korpset hadde blitt trukket inn i Berlin, så Steiners angrep ble avblåst. Heinrici omdirigerte Steiner til å forsøke å gjenerobre Oranienburg, men ble denne gangen stanset av Keitel og Jodl som fryktet at han skulle bli omringet. Oranienburg var blitt inntatt av 2. gardestridsvognarmé og 47. armé 21. april som etterpå dreide sørvestover for å søke forbindelse med Konevs 4. gardestridsvognarmé. Klarte de det, ville omslutningen av Berlin være fullført. Men kontakten ble nektet dem av en styrke bestående av Hitlerjugend og Volkssturm som hadde forskanset seg i den gamle festningen i Spandau, helt vest i Berlin. Herfra holdt de to broer over elva Havel.
25. april oppnådde imidlertid Konev og Zjukhovs styrker kontakt i Ketzin ved Mittelland-kanalen, samtidig som Potsdam også ble omringet.
26. april strømmet det gode nyheter inn til førerbunkeren. Armégruppe Sentrum rykket nordover for å få kontakt med 9. armé, som igjen var i ferd med å slå seg gjennom til Wencks 12. armé. I den grad det var noen kjerne av sannhet i disse rapportene, var de sterkt overdrevet, og den fremrykkingen som var gjort hadde skjedd til en skyhøy pris. Realitetene hadde vanskelig for å synke inn, selv hos Hitler, ikke minst siden støyen fra kampene nå var merkbare selv nede i bunkeren. Samme kveld avsatte Føreren Göring som sjef for Luftwaffe og utnevnte general Robert Ritter von Greim i hans sted.
Wencks 12. armé besto av 70 000 unge rekrutter, men de manglet stridsvogner. Videre var den inndelt i to korps – det 41. og 20. 26. april var 41. korps innviklet i forsvarskamper vest for Berlin, mens 20. korps forsøkte å rykke nordøstover mot Potsdam og østover mot Beelitz som en forberedelse på et møte med 9. armé. Dagen etter var de kommet frem til bredden av Schwielow-sjøen, like utenfor Potsdam. Men deretter gikk det trått. I tillegg var flankene faretruende utsatt dersom sovjeterne skulle bestemme seg for å gå til motangrep. Imens hadde general Busse og hans 9. armé virkelig noe å kjempe for. Deres motivasjon var å kunne slå seg sammen med Wenck og deretter kjempe seg vestover for å overgi seg til amerikanerne. I praksis var de omringet og måtte dytte russerne foran seg på veien. 26. april kunne Busse fortsatt telle om lag 200 000 mann under sin kommando. Sammen med dem kjempet også et korps fra 4. panserarmé som hadde blitt avskåret fra moderenheten under retretten, i tillegg til 30 000 som hadde klart å slå seg ut fra «festningsbyen» Frankfurt an der Oder. Men alle forflytninger innad i enklaven de forsvarte var vanskelig på grunn av et hav av tyske sivile flyktninger som fulgte etter dem. Men de klarte å forflytte perimeteret, som hadde en omkrets på ca. 120 kilometer, flere kilometer vestover idet panseravdelingene klarte å slå seg frem langs motorveien mellom Dresden og Berlin.
Da de nådde Zossen var Busse bare 37 kilometer fra Wenck. Men angrepet hadde kostet dyrt. Da fremrykkingen fortsatte 28. april, gikk russerne til motangrep og ødela armeens panserspisser. Armeens 5. SS-Gebirgskorps og 21. panserdivisjon ble avskåret og omringet av tyskerne, men de kjempet så hardt at resten av Busses menn klarte å komme seg unna. Da de to korpsene endelig ble overmannet, hevdet russerne å ha drept 60 000, tatt 120 000 fanger og erobret eller ødelagt 300 stridsvogner og stormkanoner i tillegg til 1500 artilleristykker. Busse rapporterte deretter til Berlin at han ikke regnet med å holde ut stort lenger med resten av armeen heller. Ammunisjonen var i ferd med å ta slutt, og mennene var psykisk og fysisk utslitt. Situasjonen til alle sivile som desperat forsøkte å henge på hjalp heller ikke. Dagen etter meldte også Wenck inn at han var tvunget til å innstille alle offensive operasjoner i retning Berlin. Situasjonen hadde ikke blitt noe bedre av at OKW hadde avslørt deres posisjoner og intensjoner i sitt kveldskommuniké over radio. Samtidig fikk Wenck endelig klarsignal fra Keitel om å avbryte forsøket på å unnsette Berlin. Dermed sto han fritt til å berge sine og Busses menn vestover. 12. armé holdt deretter stillingen helt til restene av 9. armé klarte å nå frem til deres posisjoner om morgen 1. mai. Da var 9. armé nede i en personellstyrke på 30 000 mann. Sammen med Wencks menn kjempet de seg vestover og overga seg til amerikanernes 9. armé. Hitler var naturlig nok rasende.
På nordflanken hadde Rokossovskijs 2. hviterussiske front klarte å komme seg over Oder 25. april. To dager etter var Manteuffels 3. panserarmé drevet vekk fra vestbredden av elva. Jodl og Keitel hadde flyttet sitt hovedkvarter til Neuruppin i 3. panserarmés teig. Men isolert fra Berlin, kunne Heinrici ignorere Hitlers ordre om å bli og kjempe. Allikevel var det noe å kjempe for. Dersom russerne nådde Prenzlau ved elva Uecker, kunne de rykke frem langs et godt utbygd veinett og avskjære store tyske styrker fra muligheten til å overgi seg til britene eller amerikanerne. 27. april var derimot Manteuffels formasjoner i oppløsning. Mennene hadde sluttet å slåss og flyktet vestover i små grupper. Keitel forsøkte forgjeves å få Manteuffel og Heinrici til å snu og kjempe. Da Heinrici nektet, avskjediget Keitel ham 28. april. Manteuffel ble beordret til å ta over Armégruppe Vistula, men han nektet av lojalitet til Heinrici og sine egne menn. General Kurt von Tippelskirch ble utnevnt til midlertidig sjef for armégruppen, og instruksen fra Keitel var ikke lengre å unnsette Berlin, men å holde så mye territorium som mulig for å sikre politikerne best mulige forhandlingskort. Det endret imidlertid ikke situasjonen, og det virket som om hele Nord-Tyskland hadde tatt til veiene, sivile som militære, for å nå britiske eller amerikanske linjer før russerne nådde dem igjen. I alt 155 000 mann fra 3. panserarmé klarte til slutt å overgi seg til britiske og amerikanske styrker i Schleswig-Holstein.
Inn i Berlin
Med alle større regulære Wehrmacht-formasjoner utmanøvrert, var forsvaret av Berlin i hovedsak overlatt til 90 000 dårlig bevæpnede Hitlerjugend og Volkssturm. Deres kampverdi kunne variere etter hvilket utstyr de fikk utdelt og offiserene som ledet dem. Volkssturm og Hitlerjugend var satt opp av Nazipartiet, og i alle fall i teorien, sto de under kommando av Joseph Goebbels i egenskap av Gauleiter (en slags «partiguvernør», øverste leder for NSDAP) for Berlin. Om Goebbels var militært inkompetent, brukte han i alle fall mye energi på å dra rundt til enhetene og motivere dem. Spesielt kunne Hitlerjugend-avdelingene kjempe med stor effektivitet og fanatisme dersom de ble ledet av dyktige underoffiserer. I tillegg til disse kom to bataljoner av Grossdeutschland-regimentet, som var stasjonert i byen for å utføre seremonielle oppgaver, samt overlevende fra enheter som var nedkjempet og oppløst under det sovjetiske stormløpet mot byen. Etter hvert som russerne rykket frem, ble alt fra brannmenn, politifolk og arbeidere også tatt ut av sine normale gjøremål og sendt i frontlinjen. Ammunisjon og drivstoff var et akutt problem allerede før kampene startet. Flere depoter lå i utkanten av byen, og var de første til å bli tatt av sovjeterne. Og det ble ikke noe bedre av at spesielt SS-avdelingene hadde en tendens til å hamstre forsyninger, samtidig som Volkssturm og Hitlerjugend ikke fikk utstyr fra hærens depoter siden det ikke fantes prosedyrer for dette.
Sjefen for oppbyggingen av forsvarsverkene i Berlin, generalløytnant Hellmuth Reymann, regnet med at det ville kreve 200 000 regulære soldater for å stable på beina et troverdig forsvar av den tyske hovedstaden. Men ledelsen i Det tredje rike så allikevel for seg at russerne ville forblø i Berlins ruiner, akkurat på samme måte som deres egen 6. armé hadde gjort det i Stalingrad. Dersom dette mislyktes, var Hitlers tanke at tyskerne ikke fortjente å overleve som folk. I februar hadde Hitler også erklært Berlin for en befestet by, så retrett og overgivelse til briter eller amerikanere var ikke en mulighet for disse fortapte mennene og noen kvinner, i alle fall ikke så lenge Føreren var i live. Det var enten å kjempe og dø, eller overgi seg til russerne og en uviss skjebne. Det forhindret selvsagt ikke enkelte og mindre grupper i å forsøke, og i noen tilfeller klare, å unnslippe katastrofen. Styrkene i byen var i teorien underlagt Reymann og Berlin Forsvarsdistrikt, men kommandolinjene var uklare og forvirrende. Bl.a. var verken Luftwaffe-personell, enheter fra Armegruppe Vistula eller SS underlagt denne. Kommunikasjon var også et stort problem siden det var svært få feltradioer blant enhetene. Av og til ringte kommandantene opp tilfeldige sivile numre i et distrikt for å finne ut om sovjeterne hadde nådd frem dit eller ikke.
Tysklands hovedstad hadde blitt utsatt for angrep for en voksende armada av allierte bombefly krigen igjennom. Men skadene som byen ble påført var relativt liten i forhold til innsatsen. Avstanden fra basene i Storbritannia førte til navigasjonsproblemer og vanskeligheter med å finne mål inne byen. I tillegg hadde byen et godt utbygd luftvern, både aktivt i form av luftvernartilleri, og passivt i form av godt med tilfluktsrom og redningstjenester. På tross for over 65 000 tonn bomber ble bare (sic) mellom 20 000 og 50 000 drept under alle årene med luftangrep. Til sammenligning ble mellom 25 000 og 35 000 drept bare i det ene kontroversielle angrepet på Dresden, 14. februar 1945 alene. Japans hovedstad Tokyo ble også lagt fullstendig i grus i ett enkelt angrep, natten mellom 9. og 10. mars 1945 da hele 100 000 ble drept. Berlins brede gater og avenyer førte også til at skadeomfanget som følge av brann ikke ble så omfattende som i mange andre tyske byer.
Av en førkrigsbefolkning på 4,3 millioner var den før det sovjetiske angrepet nede i 2–2,5 millioner. Mange barn og andre som ikke var nødvendige for å holde samfunnsmaskineriet i gang, var også evakuert til landlige distrikter, men etniske tyskere på flukt fra østprovinsene hadde også tatt opphold i byen. Berlin hadde store proviantlagre, men distribusjon var et problem på grunn av drivstoffmangel, det ødelagte gatenettet og kampene når de spredte seg rundt i byen. Hitler hadde også beordret alle broene i Berlin sprengt for å sinke den sovjetiske fremrykkingen. Denne ordren ble imidlertid aktiv trenert av Reymann og Heinrici. Gjennom mange av spennene gikk strøm, gass og vannforsyningen til flere av de beleirede områdene. I tillegg ville en sprengning bety at tusener av sivile ville bli avskåret, uten mulighet til å flykte. Tilslutt ble bare 127 av 483 broer sprengt.
Traumatiserende som bombingen hadde vært på innbyggerne frem til da, lettet den forberedelsene til det endelige slaget. Stille resignasjon var tross alt å foretrekke fremfor panikk, og i tillegg gikk det nazistiske propagandaapparatet på høygir som aldri før. Ikke før i slutten av mars begynte arbeidet med å barrikadere Berlin for fullt. Terrenget rundt Berlin var i utgangspunktet godt panserlende, med åpent slettelandskap, sandgrunn og mange veier. Unntakene var det myrlendte området i nordøst og de mange innsjøene, kanalene og elvene. I en avstand fra om lag 40 kilometer fra sentrum var byen også omkranset av et belte med skog. Disse naturlige hindrene ble forsøkt utnyttet da arbeidet startet. Forsvaret av Berlin var organisert i tre sirkler rundt byen. Den ytterste fulgte Autobahn-traseen ca. 30 kilometer ut fra sentrum. Den var et forsøk på å utnytte naturlige og menneskeskapte hindre så godt som råd var, i form av landsbyer, elver, kanaler og skogholt. Men den bestod for det meste av skyttergraver, jord- og tømmerbunkere. Mangel på alt fra spiker til piggtråd, miner, armeringsjern og drivstoff til kjøretøy som kunne forflytte materiellet, virket sterkt hemmende på befestningsarbeidet. I tillegg var det få ingeniører med fagkompetanse på defensive anlegg tilgjengelig. Entusiasmen til berlinerborgerne som deltok i byggingen av barrikadene forsvant dessuten fort da de fant ut at avdelingene som skulle besette stillingene ikke fantes. Flere steder ble stridsvogner nedgravd og fungerte som bunkere siden de enten var utdaterte eller manglet drivstoff. 15 kilometer innenfor den ytre ringen løp det en ny forsvarslinje langs S-bahn – Berlins forstadsbane. For å fylle hullene ble luftvernkanoner tatt fra byens luftforsvar og satt inn i pv-rollen, og mellom forsvarslinjene var det anlagt veisperringer ved alle viktige knutepunkt, dekket av Volkssturm-enheter, og flere landsbyer var erklærte som befestet. Terrenget gjorde imidlertid at disse lett kunne omgås.
Den sterkeste festningsringen var den innerste siste skansen, kalt Die Zitadelle. Denne gikk rundt regjeringskvartalet og parken Tiergarten i sentrum. Her ble det etter hvert rikelig med betongbunkere og sperringer med utgangspunkt i ellers solide bygninger. Forsvaret av Zitadellet ble ledet av SS Brigadefürer Wilhelm Mohnke, som også hadde under seg 1200 mann fra Waffen-SS Leibstandarte Adolf Hitler-Division, som utgjorde førerens personlige livgarde. Heinrici var på sin side lite villig til å kjempe en blodig og uoversiktlig kamp fra hus til hus inne i bykjernen hvor det fortsatt oppholdt seg mange sivile. Men Hitler var ikke til å rokke. På førerens bursdag den 20. april satte britiske og amerikanske fly an det som skulle bli det nest siste luftangrepet mot den tyske hovedstaden. Samtidig begynte Den røde armé det endelige angrepet på Berlin. Det er anslått at de disponerte til sammen 140 divisjoner foran det siste angrepet på Berlin. Overfor seg hadde de 37 tyske, hvorav mange bare eksisterte på papiret. Sovjeterne hadde også overtaket i lufta og kunne sette inn 8700 fly, mens Luftwaffe i sin svanesang bare kunne mønstre 300 jagerfly og svært lite drivstoff. De tyske flygeressene, som gjerne kunne skilte med 200 nedskytinger på Østfronten, var enten skutt ned og drept eller forfremmet til ledende stillinger på bakken. Og drivstoffmangelen gjorde at nye piloter ble sendt i kamp uten særlig flytid.
26. april var det bare den innerste forsvarslinjen rundt Zitadellet som fortsatt holdt. Vann-, strøm-, og matforsyninger, ro og orden og helsetjenester hadde blitt opprettholdt utrolig lenge under de rådende omstendighetene, men var nå brutt fullstendig sammen. Det samme gjaldt sivilforsvar som tidligere hadde ryddet veier gjennom ruinene. Nå fikk bygningsrester ligge, brannene rase og likene lå strødd ubegravde i gatene. Sårede sivile kunne ligge hele dagen før de fikk legehjelp, om de i det hele tatt overlevde så lenge. Den store jokeren i manges skjebne var adferden til de sovjetiske soldatene de måtte støte på. Brutaliteten var vilkårlig. De kunne dele sine rasjoner og redde et barn ut av en brennende bygning i det ene øyeblikket og massakrere et helt nabolag i det neste.9 En vanlig praksis var å svi av eller sprenge hus og hele nabolag dersom det hadde blitt gjort hard motstand derfra.
Den sovjetiske kanonaden økte stadig i omfang, og Hitler annonserte at han ville ta selvmord før de kom inn i bunkeren. 28. april kom det meldinger om at hans italienske diktatorkollega var henrettet av partisaner mens han forsøkte å flykte til Sveits, og ble deretter hengt opp ned fra en jernbanesville i Milano. Trolig ville han unngå å lide samme skjebne. Men Stalin hadde det travelt. Av propagandahensyn ønsket han det sovjetiske flagget heist på Riksdagen i Berlin 1. mai, arbeidernes festdag. Dette hastverket skulle komme til å koste unødig mange sovjetiske soldater livet, spesielt hardt gikk det utover stridsvognavdelingene. På grunn av tidspresset ble de kjørt rett inn i sentrumsgatene med høye hus på alle sider, uten følgeinfanteri. Dermed ble de lettere offer for tyskernes Panzerfaust og improviserte sprengladninger. At nettopp Riksdagen ble valgt som symbolsk sluttmål for offensiven, kan virke merkelig siden bygningen ikke hadde tjent sin tiltenkte funksjon siden brannen i 1933, men trolig var det den bygningen i fiendens hovedstad som sovjeterne nærmest assosierte med sitt eget Kreml.
Etter hvert som sovjeterne hadde forsert forstedene og kom inn mot sentrum, måtte de også legge om taktikken som i utgangspunktet var tilpasset manøvrer på åpne sletter. I februar hadde det blitt utstedt manualer for strid i bebygd område, og kadrer hadde blitt trent opp for å instruere troppene. Men det er uvisst hvor mye av dette som spredte seg nedover i rekkene. Som regel ble det satt av ett regiment for å kjempe seg opp en hovedgate. En bataljon rykket frem langs husrekkene på hver side, mens den tredje dekket de to andre. Fronten til ett regiment krympet dermed til 200–250 meter. En standard sovjetisk infanteribataljon bestod av 500 mann, fordelt på tre infanterikompanier, ett støttekompani med tyngre våpen og ett batteri med 45 mm feltkanoner. Under kampen i Berlin ble disse bataljonene gjerne delt i to stridsgrupper som ble tilført selvdrevne kanoner i støtte. Og troppene som rykket frem langs siden holdt seg stort sett til å ta seg fra bygning til bygning ved å borre og grave seg gjennom veggene mens artilleri og andre støttevåpen ble dradd gjennom bakgatene. Når stridsgruppene kom til en større, befestet bygning, bandt den ene opp forsvarerne som normalt søkte tilflukt i kjelleren mot det innledende bombardementet, mens den andre stridsgruppa ryddet etasjene over.
Stalin tegnet også nye sektorgrenser mellom Frontene som sikret Zjukhov den endelige æren. I stedet utviklet det seg nå en innbyrdes kamp mellom Zjukhovs armeer om å bli først til å plante flagget på toppen av Riksdagen. Av disse nærmet Tsjukovs 8. gardearmé seg sørfra og angrep via Tempelhof flyplass. Foran seg hadde de restene av Müncheberg-divisjonen som nå var nede i 42 stridsvogner og 3500 mann, men bet fortsatt godt fra seg. Kampene gikk nå nede i undergrunnstunnelene og over Landwehr-kanalen som Tsjukov nådde kvelden 27. april. De første forsøkene på å krysse kjørte seg fast i et regn av maskingeværkuler og minefelt. Neste dag nærmet 150. divisjon (del av 3. armé) seg langs Spree og Zitadellet. En av bataljonene hadde allerede fått utlevert divisjonsfanen og var utpekt til å heise denne på toppen av Riksdagsbygningen. Samme dag nådde divisjonen Moltkebroen over Spree, og en av bataljonene klarte å komme seg over under dekke av en massiv sperreild. Innen kvelden hadde sovjeterne klart å renske bygningene langs bredden for tysk motstand.
150. divisjon var nå inne i selve Zitadellet, og angrepsmål for neste dag var Innenriksministeriets bygning, Krolloperaen og Köningsplatz med Riksdagsbygningen. Men på sørsiden av Zitadellet nærmet også 8. gardearmé seg og hadde endelig klart å krysse Landwehr-kanalen. De klarte å komme seg over broen som førte Potsdammerstrasse over kanalen og kjørte over stridsvogner og artilleri. De presset fortsatt Müncheberg-divisjonen foran seg, og denne opptok nå stillinger bare en kilometer sør for Hitlers bunker. Divisjonskommandoen hadde installert seg i undergrunnsbanen under Anhalter jernbansestasjon hvor det allerede var trangt på grunn av alle sivile som hadde søkt tilflukt nede i tunellene. Plutselig begynte det å flomme vann inn i banenettet. Det brøt ut vill panikk da folk forsøkte å komme seg ut for ikke å drukne. På ordre fra Hitler hadde SS-avdelinger oversvømt tunellene ved å sprenge hull i veggen mellom dem og Landwehr-kanalen for å hindre at russerne brukte dem til å infiltrere Zitadellet under jorden. Resultatet var imidlertid at tusener av sivile og sårede enten ble trampet hjel eller druknet. Samtidig herjet dødsskvadroner fra SS rundt i området. Ved den minste mistanke om at noen kunne desertere, kunne de skyte hvem som helst uten dom eller forhør. Sjefen for Münchebergerne, general Werner Mummert, så seg grundig lei på at nazibøller kunne behandle en frontformasjon som hadde kjempet så hardt på denne måten. Han beordret derfor at alle omstreifende standretsdommere som ble påtruffet i divisjonens ansvarsområde skulle skytes.
Kvelden 28. april meldte BBC at Reichführer SS Henrich Himmler hadde forsøkt å forhandle med Storbritannia og USA. Meldingen ble også mottatt i førerbunkeren og Hitler fikk et nytt episk raserianfall. Liaison-offiser for SS hos Hitler, generalmajor Hermann Fegelein, ble samtidig pågrepet i sivile klær hjemme hos seg selv, forhørt og henrettet. Ritter von Greim og Hanna Reitsch ble nå beordret til Dönitz’ hovedkvarter i Plön og forsøkte derfra å få Himmler arrestert. Samtidig skulle Greim mobilisere det som fantes igjen av luftstridskrefter og sette dette inn for å støtte «motangrepet» mot Berlin. Greim traff Himmler, men SS-føreren ble ikke arrester, bare irettesatt. Greim tok senere sitt eget liv ved hjelp av en cyanidkapsel. Inne i bunkeren giftet Hitler seg til slutt med Eva Braun, men bryllupsfesten hadde mer karakter av et gravøl hvor selvmordsmetoder var viktigste samtaleemne.
Ved middagskonferansen 29. april tilkalte Hitler Mohnke for en situasjonsbrief. Brigadeføreren viste på kartet hvor sovjeterne stod bare noen meter fra Rikskanselliet, og at forsvarerne i Zitadellet maksimalt kunne holde ut i 24 timer til. I resten av byen var det bare små motstandslommer igjen. Livet i bunkeren degenererte nå til en eneste stor orgie mens de «innsatte» diskuterte hvordan det var best å ta livet av seg. Hitler begynte igjen å spørre etter Wencks 9. armé. Men kommunikasjonslinjene ble brutt etter at russerne skjøt i stykker radioantennene så forbindelsen med Wenck var brutt. Generalstabsoffiser, kaptein Gerhardt Boldt, meldte seg frivillig til å ta seg ut for å guide Wenck inn til byen. Sammen med to andre offiserer forlot han bunkeren kl. 11.30. De tok seg gjennom Tiergarten, Charlottenburg til Havel. Herfra planla de å ta seg videre vestover med båt. Rundt dem raste kampene, og de brukte så lang tid at de måtte overnatte i Charlottenburg. De skjønte snart at de aldri ville nå Wenck, men to av dem klarte å komme seg ut av Berlin, den andre ble tatt til fange.
I sitt siste politiske testamente, datert 29. april, fjernet Hitler Göring som sin etterfølger, til fordel for storadmiral Karl Dönitz, og sparket Himmler ut fra Nazipartiet for å ha sendt ut fredsfølere til britene og amerikanerne. Samme kveld falt Innenriksministeriet og sjefen for forsvaret av Berlin, general Wiedling mente russerne ville nå frem til bunkeren om to dager. Hitler fikk gjennom en melding til Keitel og Jodl der han igjen spurte etter Wenck og 9. armé. De sa som sant var at alle unnsetningsforsøk hadde mislyktes og at det nå var umulig å redde Berlin. Om morgenen 30. april ble Føreren og de andre i bunkeren vekket klokka fem av kraftig artilleribombardement. Russerne var bare hundre meter unna, og Mohnke anslo at det bare var snakk om noen få timer før de var nede i bunkeren. Hitler gjorde derfor sine siste forberedelser til å ta sitt eget liv. Dagen i forveien hadde han fått sin kjære schæferhund Blondie skutt. Eva Braun, elskerinnen som han var gift med én dag, tok cyanid. Selv tok Hitler også cyanid i tillegg til at han skjøt seg selv i hodet i samme øyeblikk. Likene ble etterpå brent i Rikskanselliets hage. Ute i gatene lå røyken tykk. Flere bygninger sto i brann og raste sammen. Müncheberg-divisjonen noterte i sin stridsjournal at mange uskadde sivile kom løpende ut av kjellere og ut i kuleregnet fordi de ikke lengre holdt ut smerteskrikene der nede. Innimellom maskingeværsalvene og eksplosjonene kunne det høres smerteskrik fra sårede, fra amputasjoner som ble gjort uten bedøvelse og kvinner som ble voldtatt.
Koordinasjonen mellom de sovjetiske armeene var dårlig, spesielt der sektorene til Konev og Zjukhov tangerte hverandre. Om morgenen 28. april planla 3. gardestridsvognarmé et angrep fra Badensche Strasse med mål å krysse Landwehr-kanalen. Først sent i planleggingen ble det oppdaget at Tsjukovs 8. gardearmé allerede befant seg foran dem og ville ha blitt truffet av artilleriforberedelsenes fulle tyngde dersom planen ble fulgt.10 28. april var det bare 2 kilometer mellom de sovjetiske troppene som nærmet seg Tiergarten fra henholdsvis nord og sør, og artilleriilden måtte koordineres nøye for at de sovjetiske armeene ikke skulle beskyte hverandre.11
Overgivelsen
29. april overga tyske styrker i Italia seg, noe som vakte sovjetisk mistanke om at vestmaktene søkte en separatfred med Tyskland. Hitlers selvmord ble holdt hemmelig mens kampene i Berlin fortsatte. Mohnke og Bormann ble enige om å forsøke å forhandle med russerne. General Hans Krebs fra generalstaben ble sendt til Tempelhof flyplassen for å kontakte Tsjukov, som var overrasket over tilnærmelsen. At Hitler og Eva Braun hadde tatt sine egne liv var en like stor overraskelse, men han lot som om han allerede kjente til nyheten. Tsjukov kontaktet Zjukhov, som igjen forhørte seg med Moskva der Stalin avviste betingelsene. Russerne krevde en betingelsesløs kapitulasjon, hvis ikke ville Berlin legges i ruiner. Svarfristen ble satt til 1. mai kl. 10.15. Goebbels var rasende og erklærte at han ville kjempe til siste åndedrag. Det ble ikke engang sendt noe svar på ultimatumet og 25 minutter etter at det løp ut, braket artilleriet løs igjen. Både Konev og Zjukhovs styrker var nå inne i selve byen, men Konev fikk ordre om å gjøre holdt så Zjukhov fikk æren av å reise det sovjetiske flagget på Riksdagsbygningen.
Kl. 10.00 begynte bombardementet som innledet angrepet på Riksdagen. Ved mørkets frembrudd ble det gjort klart til å storme bygningen. Men bygningen var grundig befestet. Den åpne plassen rundt var overstrødd med skyttergraver, stridsvognhindre og andre sperringer. Hvert et vindu var barrikadert med skytestillinger og oppe på taket var det plassert flere maskingevær. I alt ble Riksdagen forsvart av ca. 6000–7000 mann, for det meste fanatiske SS-folk, men ikke alle tilhørte Waffen-SS. Her var også elementer fra Die Kriegsmarine som var blitt sendt inn i Berlin som forsterkninger, to Volksturm-bataljoner og deler av 9. fallskjermdivisjon. Sovjeterne hadde avsatt 150. divisjon til angrepet, og to av regimentene kjempet inne i selve bygningen. En bataljon, under kaptein Stephan Neustrojev, var utpekt til å plante flagget på taket. Bataljonen var én av tre som angrep i første bølge, men måtte snart grave seg ned på grunn av den intense maskingeværilden fra bygningen og tysk artilleri som skjøt fra posisjoner i Tiergarten. Sovjeterne overøste Riksdagen med nok en omgang med kanoner og katjusjaraketter. Tyskerne gikk også til desperate motangrep i et forsøk på å vinne tilbake skyttergravene på utsiden, men ble kastet tilbake. Et av kompaniene i Neustrojevs bataljon nådde frem til trappa og satte opp to bombekastere som ble avfyrt horisontalt for å sprenge hull i den barrikaderte døra. De sovjetiske soldatene stormet deretter inn gjennom hullet, men på innsiden måtte de slåss fra rom til rom.
Neustrojev flyttet kommandoplassen inn i foajeen, men det var umulig å etablere kommando og kontroll i den kaotiske striden og larmen fra eksplosjoner og automatvåpen inne i murbygningen. Det utpekte kompaniet under ledelse av sersjant Ilya Syanov, kjempet seg opp trappa til andre etasje i en serie bitre nærkamper med de tyske forsvarerne. Natt til første mai ble divisjonsfanen brakt frem til Neustrojevs kommandoplass. To håndplukkede menn, Mikhail Jegorov og Meliton Kantaria, begge tidligere partisaner, ble sendt oppover trappene for å ta seg opp til taket mens tyskerne enda skjøt mot dem fra korridorene i tredje etasje. Trappa opp til fjerde var imidlertid blokkert og det var umulig å finne en alternativ rute i mørket. De gikk tilbake til kommandoposten og tok med seg et maskingeværlag og gikk tilbake til trappen. Denne gangen klarte de å krype opp og kom seg til slutt opp på taket hvor de fant et hull i en statue som de stakk flagget nedi. Klokka var da 22.50. Nedenfor på bakken brøt jubelen løs og spredde seg blant de russiske soldatene. Men inne i Riksdagen fortsatte kampen frem til byens generelle overgivelse 2. mai. I kjellerne under måtte de sovjetiske soldatene føle seg frem i mørket, og det var ikke få ganger de skjøt på hverandre. Tyskerne var så godt som alle, tomme for ammunisjon. Men de gjemte seg i krokene og slo til med kniver, feltspader og geværkolber mot enhver russisk soldat som nærmet seg. Til slutt overga 1500 overlevende seg. 200 døde og 500 levende sårede ble funnet i det improviserte feltlasarettet nede i kjelleren.12 På resten brukte russerne flammekastere for å renske ut den siste motstanden. Men Stalins fiksering på Riksdagsbygningen som krigens endelige pris og at flagge skulle opp innen 1. mai, ble dyr for Den røde armé.13
FlaK-tårnene rundt om i byen viste seg å bli harde nøtter å knekke. Hardest var det i den zoologiske hagen. Betongen kunne motstå direkte treff fra de massive sovjetiske 203 mm haubitsene. Russerne vegret seg fra å storme betongkolossen og sendte i stedet frem en tysk krigsfange som parlamentær. Tilbudet var at dersom de overga seg skulle ingen bli henrettet, heller ikke SS-soldatene. Parlamentæren returnerte etter en god stund med melding om at forsvarerne ville overgi seg ved midnatt. Men løftet var bare en list for å gjøre det mulig for andre omringede tyske styrker i nærheten å bryte ut, og kampen om tårnet fortsatte til Berlin forsvarsdistrikt overga seg. Citadellet i Spandau var et annet motstandsreir som holdt ut. Tyskernes 9. armé klarte til slutt å åpne en korridor sørover mot Elbe og byen Elsholz. 12. armé samlet det de hadde igjen av kjøretøy og begynte å bevege seg sørover. Mange av mennene var så utslitte fysisk og mentalt at de hadde mistet selvoppholdelsesdriften fullstendig og måtte slås av offiserene for å sette seg i bevegelse, vekk fra de angripende russerne. Inne i Berlin nektet Goebbels fortsatt å innse nederlaget, mens Martin Bormann og Mohnke forberedte seg på å flykte i sivile klær. Ute i gatene var de fleste som fortsatt kjempet frivillige SS-soldater fra Skandinavia, Belgia, Nederland og Frankrike konsentrert rundt Gestapos hovedkvarter. Trolig var mellom 50 og 70 nordmenn involvert i sluttkampene om Berlin,14 minst 22 overlevde og ble tatt til fange.15
Tidlig om morgenen ankom general Krebs Tsjukovs fremre kommandoplass ved Landwehr-kanalen. Den tyske generalen begynte samtalen med nyheten om at Hitler hadde tatt selvmord. Russeren ble overrumplet, men klarte å beholde masken og ga uttrykk for at det allerede var kjent. Krebs la frem planene for en våpenhvile og separatfred med Sovjetunionen, noe Tsjukov nektet. Tsjukov ringte Stalin og overbrakte nyheten om Hitlers død og fikk instruks om å forsøke å forhandle frem en betingelsesløs kapitulasjon. Men Krebs lot seg ikke overtale og returnerte til førerbunkeren. 1. mai, etter å ha fått sine seks barn drept, tok også Goebbels og kona livet av seg, heller enn å falle levende i sovjeternes hender. Kl. 22.30 annonserte admiral Dönitz Hitlers død over radio fra sitt hovedkvarter i Plön nær Kiel. Men svært få i Berlin fikk det med seg da strømmen på dette tidspunkt stort sett var borte. Bormann og Mohnke forsøkte nå å gjennomføre sin fluktplan. Dekket av den siste operative Tiger-stridsvognen i Berlin forsøkte de å krysse Weidendammer-broen, men måtte gi opp etter fire forsøk. De skilte deretter lag, Mohnke ble tatt snart etter, mens Bormann forsvant. Liket hans dukket opp igjen under byggearbeid i 1972. Han var trolig den eneste av topplederne i Nazi-Tyskland som ble drept i strid.
FlaK-tårnet i Berlin Zoo overga seg endelig, men en liten gruppe Hitlerjugend holdt fortsatt Charlottenbrücke som førte over til Spandau. Mange sivile forsøkte å flykte over, men ble enten drept av kuler, artilleri eller knust under larveføttene på fremrykkende sovjetiske stridsvogner. Kvelden 2. mai tok også general Krebs sitt eget liv. Morgenen etter overga etterfølgeren, general Helmuth Weidling, seg til Tsjukov etter langtekkelige forhandlinger. De alliertes avtale om bare å akseptere en ubetinget kapitulasjon overlot ikke mye å forhandle om, men Weidling ville også kjøpe tid for å la så mange avdelinger som mulig snike seg ut av Berlin.
Weidling utstedte samtidig en ordre til de gjenværende tyske soldatene hvor han skrev at siden Hitler var død, var de ikke lengre bundet av sin ed til ham. Frem til da hadde hans kommando simpelthen inneholdt for mange fanatiske nazister til at han kunne ha overgitt seg eller forsøkt å bryte ut mot vest.16 Overgivelsen gjaldt Berlin Forsvarsdistrikt og skulle gjelde fra klokka 13, men det varte frem til 17-tiden før kampene stilnet over hele byen. Samtidig overga mennene i 21. armé og 3. panserarmé seg til vestmaktene. De kunne imidlertid ikke overgi seg som enheter da dette stred med overenskomstene mellom vestmaktene og Sovjetunionen om at tyske enheter skulle overgi seg til dem de hadde kjempet mot. Montgomery ga imidlertid uttrykk ovenfor Dönitz’ parlamentær, admiral Hans-Georg von Frideburg, at ingen tyske soldater som nådde de britiske linjene ville bli sendt tilbake til russerne. Müncheberg-divisjonen, som nå var nede i fem panserkjøretøy, fire kanoner og et par hundre mann, fortsatte imidlertid å kjempe, og forsøkte å slå seg vestover for å overgi seg til britene eller amerikanerne. 3. mai nådde de Havel, men idet de forsøkte å rykke frem over en bro kom de under voldsom ild. De ble snart omringet, og 5. mai hadde de siste restene av divisjonen opphørt å eksistere som en organisert enhet. Bare en håndfull menn klarte å nå amerikanerne.
Slaget om Berlin var dermed over og snart fulgte overgivelsen til de tyske styrkene i Nordvest-Tyskland, Danmark, Sør-Tyskland (4. mai) og Nederland (5. mai). 8. mai underskrev generaloberst Alfred Jodl kapitulasjonen overfor vestmaktene i Reims i Frankrike, mens feltmarskalk Wilhelm Keitel gjorde det tilsvarende overfor sovjeterne i Karlshorst utenfor Berlin. Tyskerne i Norge overga Akershus til hjemmestyrkene først 11. mai, men frigjøringsdagen er senere blitt satt til 8. mai.
Sluttord
Dagen for våpenstillstanden i Berlin skal russerne ha tatt 134 000 fanger, men mange av disse var bare en oppsamling av alle stridsdyktige menn (og noen kvinner) de kunne finne for overføring til arbeidsleirer i Sovjetunionen.17 Det er ikke med sikkerhet kjent hvor mange som ble drept i slaget om Berlin. Anslag går opp mot 200 000 tyskere sivile og militære, og 150 000 sovjetere. I løpet at tyskernes felttog i øst hadde ti millioner russiske soldater falt i strid og ytterligere 3,5 millioner døde i fangenskap. Antall sivile døde som følge av tyskernes krigføring er omstridt, men anslagene varierer mellom 4 og 9 millioner og ytterligere 6 millioner døde som følge av sult og andre årsaker indirekte følger av krigen. Hevnmotivet stod uansett sterkt. I etterkant av seieren gikk sovjetiske soldater amok i en orgie av alkohol, plyndring og voldtekt. Bare i Berlin alene skal 100 000 tyske kvinner ha blitt voldtatt under slaget og i de første ukene etter. En av konsekvensene var store selvmordstall for kvinner. For hele det østlige Tyskland ble tallet på voldtatte tyske kvinner beregnet til 2 millioner. I mange tilfeller skjedde voldtektene i full offentlighet og ofrene ble ofte skutt i etterkant. Den sovjetiske forfatteren Zakhar Agranenko beskrev senere fra sin tid som offiser i Den røde armé i Øst-Preussen hvordan «ni, ti, tolv menn» kunne voldta samme kvinne.18 I alt 3,5 millioner tyske soldater ble tatt til fange av russerne under krigen, av disse døde om lag halvparten. Men for mange tyskere var prøvelsene enda ikke over. Fulle sovjetiske soldater ravet rundt i gatene og skjøt vilt rundt seg mens plyndringene og voldtektene fortsatte. Hver menig soldat hadde en kvote på 15 kg krigsbytte som han kunne sende hjem hver måned, mens offiserene kunne sende 30 kg. Klokker og fotografiapparater var særlig populære, men tyske sivile ble også loppet for sko, klær og husgeråd.
Den sovjetiske statens holdning til overgrepene var i beste fall stilltiende aksept i starten. Det kan også ha vært en bevisst strategi for å tvinge den tyske befolkningen ut av områder øst for Oder–Neisse, som etter krigen skulle tilfalle Polen. I et intervju med den jugoslaviske forfatteren Milovan Djilas skal Stalin ha uttrykt at tyske kvinner var en del av krigsbyttet som rettmessig tilkom den sovjetiske soldat. I 1942 skrev journalisten og forfatteren Ilya Ehrenburg i en mye publisert artikkel som mer enn noe var en oppfordring til å «ta seg til rette» på tyske kvinners bekostning. Stort alkoholkonsum var nok også mye av årsaken bak overgrepene, selv om ikke alle enheter var like ille. Etter hvert som omfanget av overgrepene ble klart for Kreml, ble det gjort halvhjertede forsøk på å stagge Ivan, men til liten nytte.19 Først en stund etter freden var det mulig å stanse dem.
Utfallet av slaget om Berlin kunne sees som gitt på forhånd, gitt det totale nederlaget tyskerne stod overfor og overtaket som motstanderne nøt godt av. Sovjeterne var overlegne 5:1 i soldater, kanoner og stridsvogner, og 3:1 i fly. Men historikerne har allikevel hatt nok av problemstillinger å gripe fatt i. Hitler hadde beordret den tyske nasjon til å kjempe til det siste, men som general Alfred Jodl påpekte, det var ikke praktisk mulig for 80 millioner mennesker å slåss til døden. Men hvordan var det mulig for en stormakt å kjempe så lenge selv etter at krigen så ettertrykkelig var tapt? Journalist for Aftenposten, Theo Findahl, var i Berlin under sluttkampene, og skrev senere:
«Sløvhet hos massene, desperasjon hos ledelsen er iøynefallende trekk ved tysk psyke i krigens siste år. Men det gir ikke hele løsningen på gåtekomplekset omkring fortsettelsen av krigen til det totale nederlag. Det er et tredje moment som jeg er tilbøyelig å tillegge meget stor betydning. Det er slett ikke utelukket at en liten, men avgjørende krets av den tyske ledelse nesten like til slutten faktisk ikke bare har håpet men også trodd på muligheten av en seier, at en revolusjonerende oppfinnelse med ett slag ville forandre hele situasjonen, at hemmeligheten med atomsprengning og utvinnelse av enorme krefter stod foran sin løsning.»20
Noen av vidundervåpnene var reelle nok, slik som den 68,5 tonn tunge Tiger II-stridsvognen eller V2-missilet. Men enten var det for lite for sent eller produksjon og bruk krevde uforholdsmessig mye ressurser å lage og bruke. Mye av kampviljen kan forklares med frykten for russerne, som ikke bare var skapt gjennom nazistenes propagandamaskin, men som også viste seg å være vel begrunnet straks Den røde armé nådde selve Tyskland. Siden vanlige soldater ikke kjente til at de allierte allerede hadde delt opp landet ved forhandlingsbordet, var det håp om at jo lengre man holdt ut mot russerne, jo større territorium ville falle inn under britisk og amerikansk kontroll. For mange av mennene som kom fra det østlige Tyskland betydde hvert minutt de klarte å holde Den røde armé tilbake at deres koner og døtre klarte å komme seg lengre vestover. I vest var mange tyske soldater motivert av at jo lengre de holdt ut, desto større var sjansen var for at tyske soldater og sivile i øst ville rekke å trekke seg unna før Det tredje rikes endelige kollaps.21 I tillegg var det store forhåpninger, særlig hos Hitler og nazitoppene, om at alliansen mellom vestmaktene og Sovjetunionen ville bryte sammen straks krigen gikk mot slutten. Selv om Hitlers paranoia og utrenskninger aldri nådde Stalins nivå, var den opposisjonen som hadde eksistert innenfor hæren ettertrykkelig satt på plass etter attentatforsøket mot Hitler i juli 1944. Tysk disiplin og kultur bidrar nok også til å forklare hvorfor det var mulig å fortsette motstanden så lenge.
Stalins paranoia og mistro til Eisenhower, da Eisenhower uttalte at vestmaktene ikke ville gå mot Berlin, kostet mange sovjetiske soldater livet. Det kan samtidig innskytes at det er merkelig at nazistene ikke gjorde mer for å påvirke forholdet mellom vestmaktene og Sovjetunionen. Under Ardenner-offensiven fra desember 1944 til januar 1945 hadde tyskere fra Otto Skorzenys Sonderkommando kledd seg ut som amerikanske MP-soldater for å skape forvirring bak fiendens linjer. En tilsvarende plan om å kle seg ut som henholdsvis sovjetiske og amerikanske soldater for å fremprovosere en konfrontasjon mellom de allierte da deres styrker møttes i april 1945, burde kanskje vært nærliggende. Men ingen kjente historiske kilder tyder på at noe slikt var planlagt eller ble forsøkt. Til tross for at kvaliteten på de tyske soldatene og deres utrustning aldri hadde vært dårligere, ble det enkelte steder drept fire russere for hver tysker. Under kampene om Berlin var også den vanlige sovjetiske soldats offervilje og motivasjon merkbart fallende, siden krigen nå uansett gikk mot slutten. I de uoversiktlige gatekampene så derfor kommisærsystemet en renessanse og general Tsjukov så bl.a. nødvendigheten av å ha partimedlemmer i forreste linje for å sikre at ordre ble utført.22 Avdelingsfaner ble også innført i et forsøk på å heve moralen foran det siste slaget. Men disse hadde en tendens til å tiltrekke seg fiendens ild og virket dermed mot sin hensikt. Amerikanernes holdning var dels et resultat av naiv tiltro til at Sovjetunionen ville oppfylle sine forpliktelser etter freden og at det ikke var, i motsetning til hva Churchill mente, behov for noen forhandlingsbrikker) Men det lå også en viss kynisme i det – hvorfor skulle amerikanske soldater dø for å erobre tysk territorium som uansett ville falle inn under sovjetisk kontroll, slik tyskerne også resonerte da Wenck trakk seg ut fra vestfronten? Britene var på dette tidspunkt i krigen blitt en junior og hadde ikke noe annet valg enn å følge etter. De alliertes krav om betingelsesløs kapitulasjon forlenget naturligvis også krigen.
Kilder
Tony Le Tissier, Battle of Berlin 1945 [Kindle edition] The History Press 2013, loc 78
Theo Findahl, Undergang, Berlin 1939–1945[Oslo] Aschehoug 1945, s. 147
Gerald Simons (overs. Isak Rogde), Seier i Europa, i Annen verdskrig [Oslo] Gyldendal 1982, s. 19
Nigel Cawthorn, Battle for Berlin, [Kindle Edition – Oxford] Oxford Publishing Ventures 2012, loc 41
Egil Ulateig, Veien mot undergangen, historien om de norske frontkjemperne [Oslo] 2010, s. 354
Vegard Sæther, En av oss, Norske frontkjempere i krig og fred [Trondheim] CappelenDamm 2010, s. 260
Antony Beevor, Berlin, The Downfall 1945, [London] Penguin 2003, s. 28. For totale anslag over antall voldtatte kvinner, se s. 410
Du kan lese mer i bokasinet Østfronten.
