Kampen for kontroll både over og under Atlanterhavets overflate var andre verdenskrigs mest avgjørende konflikt – noe de færreste er klar over i dag.
Slaget om Atlanterhavet var andre verdenskrigs lengste kamp. Det varte i fem år, åtte måneder og fem dager. Slaget var en direkte årsak til at over 100 000 mennesker døde, hvorav rundt 30 000 var sivile sjømenn. De mistet livet mens de fraktet gods over et 5000 kilometer stort hav, fra Nord-Amerika til Storbritannias beleirede kyst. For på samme måte som i andre langdryge kamper, som ved Stalingrad og Leningrad, var slaget om Atlanterhavet også en beleiring – en beleiring som måtte utholdes og til slutt brytes for at ikke befolkningen skulle sulte ihjel.
Likevel – hver gang heltene fra andre verdenskrig blir hedret i dag, blir innsatsen til dem som kjempet på denne særdeles værbitte arenaen som regel kun nevnt i forbifarten. Når folk flest tenker på andre verdenskrig, er det sannsynligvis slaget om Storbritannia eller landgangen i Normandie de først kommer på. Og for nordmenn er det selvsagt uungåelig ikke å tenke på hva tyskernes fem år lange okkupasjon innebar.
Senest i februar 2017 presenterte The Daily Telegraph en liste over “de 20 største slagene i britisk historie”, der slaget om Atlanterhavet ikke engang var nevnt. Hvorfor er det slik? Når alt kommer til alt, var slaget om Atlanterhavet den viktigste kampen i hele krigen.
Fra 1940 og utover lå Europa under Hitlers jernhæl, og Storbritannia sto alene. Forsyningslinjene i Atlanterhavet var livlinen som holdt landet i live, og det var konvoiene som sørget for at denne forbindelsen ble opprettholdt. Sult var krigens dødeligste våpen. Ifølge dr. Elizabeth Collingham, forfatter av The Taste of War, tok sulten livet av mer enn 20 millioner mennesker, og nazistene brukte våpenet systematisk. Hvis ikke en vilkårlig bombing av britiske byer var nok til å skremme britene til overgivelse, fikk de heller “dø av sult og tuberkulose på den fordømte øya”, som Hitler uttrykte det. Og tyskerne var farlig nær ved å lykkes. Ifølge nazi-ledernes egne beregninger, måtte de senke 150 handelsskip i måneden for å sulte ut britene. I løpet av mai 1942 nådde Dönitz’ ulveflokker et maktmessig høydepunkt, da de klarte å senke 146 skip.
Det er flere grunner til at Storbritannia måtte overleve og fortsette å stå imot Nazi-Tyskland. For det første var landet et symbol på frihet og kampen mot facsismen, og et fyrtårn av håp for den okkuperte europeiske befolkningen – en mangelvare i den desperate tiden de levde i. Landet var også base for motstandsbevegelser fra hele kontinentet. Herfra ble aksjoner organisert, assistert og til en viss grad rustet. Storbritannia fungerte også som fotfeste for verdens liberale demokratier, i gjennomføringen av alt fra mindre angrep til D-dagens enorme militære aksjoner. Ingenting av dette – ei heller frigjøringen av Vest-Europa – ville ha vært mulig hvis Dönitz’ ubåtfelttog hadde lyktes i å strupe Storbritannia i begynnelsen av krigen, eller å demme opp for strømmen av amerikansk krigsmateriell og soldater inn til Storbritannia fra og med 1942.
En teknologisk revolusjon
Dette er imidlertid bare halve sannheten. For å vinne slaget om Atlanterhavet måtte de allierte ta et stort skritt fremover i den teknologiske utviklingen. Dette var en kamp ulik alle andre – den ble utkjempet både over og under vann, og i lufta. Den ble også utkjempet på historiens største slagsted – havet og himmelen utgjorde millioner av kvadratkilometer. Evnen til å kunne avdekke fare, til å kommunisere og til fysisk å rekke over jordas ekstreme avkroker, krevde innovasjon og oppfinnelser i et omfang de aldri før hadde sett.
De britiske øverstkommanderende hadde innsett fra start at nøkkelen til å vinne denne kampen lå i kontrollen over luftrommet. Det var en ambisjon så stor at den må ha virket umulig, for ikke å si ufattelig. Likevel – innen 1945 hadde de allierte fått på plass teknologien til å gjøre akkurat det. Videreutviklingen av sjøfly som Short Sunderland, Consolidated PBY Catalina og langdistansebombefly som Consolidated B24 Liberator, betydde at tusenvis av kvadratkilometer kunne overvåkes. Mange av de nye flyene kunne holde seg på vingene i nesten ett døgn, og med rullerende patruljer som fløy over konvoiene, var det ufattelig store luftrommet endelig sikret.
Hensikten med å få herredømme i lufta over Atlanterhavet var selvfølgelig å få herrdømme over selve havet – både overflaten og de store dypene. For å oppnå det måtte man “se” mest mulig av havet, uansett forhold. Det er forbløffende å tenke på at det mest avanserte utstyret vi hadde for å oppdage noe foran oss ved begynnelsen av krigen – i alle fall til havs – var kikkerten. Teknologien stammet med andre ord fra tidlig på 1600-tallet, og var kjent for mennesker som Cook og Nelson. Seks år senere, ved slutten av krigen, hadde man utviklet avanserte radarsystemer, som var på plass i både fly og skip. I tillegg hadde man større landbaserte nettverk som overvåket alt som foregikk over havet. Samtidig ble sonarsystemet stadig mer raffinert – et system som var videreutviklet fra det opprinnelige britiske ASDIC-systemet. Dette systemet kunne holde øye med alle mistenkelige bevegelser og objekter som befant seg under havoverflaten. Med andre ord: For første gang i menneskets historie var store deler av jordas hav og himmel under undervåkning.
Og som om ikke alt dette var nok, utgjorde slaget om Atlanterhavet også bakteppet for en av krigens aller mest betydningsfulle hendelser. Kapringen av ubåt U-110 utenfor Islands kyst i mai 1941 førte til at en intakt og oppdatert Enigma-maskin ble beslaglagt. På det tidspunktet var det ikke mange som forsto akkurat hvor betydningsfullt dette funnet skulle bli. Enda færre var nok klar over det banebrytende arbeidet som samtidig ble utført av kodeknekkerne ved Bletchley Park, med Alan Turing i spissen. Ved å bruke Enigma-maskinen kunne admiral Dönitz’ meldinger til ubåtkapteinene avdekkes. Turing klarte nå å dechiffrere krypterte meldinger med sin “bombe” – verdens første store programmerbare datamaskin.
Arven etter Turing
Det ble 1943, og Turings maskiner avkodet 84 000 meldinger i måneden. Meldingene dreide seg ikke bare om ubåtenes beliggenhet og bevegelser. De inneholdt ordrer og opplysninger om Tysklands generelle krigsinnsats. Det førte til at de allierte hele tiden befant seg et skritt foran aksemaktenes planer. For eksempel ble general Eisenhowers beslutning om å sette i verk invasjonen i Normandie endelig avgjort etter at gruppen på Bletchley fanget opp informasjon som beviste at Hitler var sikker på at invasjonen ville skje i Calais. Samtidig delte Bletchleys tyske oversetter og sovjetiske spion, John Cairncross, dechiffrert informasjon med de sovjetiske styrkene på østfronten. Dette var til stor hjelp, særlig i de voldsomme trefningene i Kursk, som satte en effektiv stopper for Wehrmacht som operativ krigsmakt i Sovjetunionen.
Faktisk kan arbeidet til Turing og teamet hans ikke bare ha bidratt til seieren i slaget om Atlanterhavet. Det kan også ha ført til at krigen som sådan endret retning. Konsekvensene var utvilsomt enormt uoverskuelige. Dagens historikere går så langt som til å hevde at innsatsen deres kortet ned krigen med opptil fire år. Turings arbeid har dermed ikke bare spart millioner av liv – det la også ned grunnsteinen til den digitaliserte hverdagen vi kjenner i dag.
Slaget om Atlanterhavet er altså ikke bare den lengste kampen i andre verdenskrig, men sannsynligvis også den viktigste. Så hvorfor får det fortsatt så lite oppmerksomhet? Et av svarene kan være at det var et slag som ikke liknet noe annet i historien. Det var så stort og komplekst – både geografisk, teknologisk, strategisk og militært – at hendelsene er vanskelig å avgrense, selv i dag. Statsminister Winston Churchill betegnet det riktignok allerede i februar 1941 som én sammenhengende kamp, og er også opphavsmann til begrepet “slaget om Atlanterhavet”. På den tiden var det imidlertid få som satt i hans posisjon, med den samme innsikten i alle de enkelte faktorene og hva summen av dette betydde. Arbeidet ved Bletchley Park ble for eksempel holdt hemmelig helt til midten av 1970-tallet, takket være “Official Secrets Act”, loven om hemmelighold av hensyn til rikets sikkerhet.
De aller fleste i den beleirede britiske befolkningen var takknemlig for konvoiene som ga dem mat og drivstoff, og de var klar over risikoen som krigsseilerne tok. Men avhengigheten av de sårbare forsyningslinjene var også en tung psykologisk påkjenning, og en påminnelse om hvor utsatt og isolert landet hadde blitt. De britiske myndighetene var klar over dette, og de gikk varsomt frem med nyheter fra kampene til sjøs – særlig i de tidlige krigsårene, da ubåtene hadde et overveldende overtak.
Det ble heller ikke lettere å formidle nytt om situasjonen til sjøs, selv om den snudde til det verre for Dönitz og hans grådige ulveflokker. Nedkjempingen av ulveflokkene kunne ikke oppsummeres i en lettfattelig, enkeltstående heltefortelling. I stedet var det en rekke faktorer som lå bak, blant annet hemmelige våpen og spioner – faktorer man faktisk ikke kunne snakke høyt om.
Både det komplekse og hemmelige ved slaget om Atlanterhavet har muligens bidratt til at det har forblitt en ufortalt og lite anerkjent fortelling, i hvert fall for den vanlige mannen i gata. Men for hvert år som går, blir det stadig klarere hvor avgjørende det var å slå Nazi-Tyskland til sjøs. De som var informert og så det store bildet, visste at alt avhang av å vinne slaget. Som Churchill senere skrev: “Slaget om Atlanterhavet dominerte hele krigen. Ikke ett sekund glemte vi at alt som skjedde andre steder, på land, til sjøs eller i lufta, ene og alene var avhengig av dette slagets utfall.”
Du kan lese mer i bokasinet Slaget om Atlanteren.
